Jejus hav

Hele bildeflaten
er et hav i fargen av tørt gress.
Langt til venstre
en liten båt.
Ytterst på den svarte odden til høyre
står et menneske.
Båten er liten,
og mennesket er lite.
Mellom dem
ligger havet uten ende.
Vil et rop nå frem?
Vinden fører lyden bort.
Vil en vinkende hånd bli sett?
Avstanden visker ut håndbevegelsen.
Men havet
er ikke vann som skiller dem.
Hjertet som ser mot den som har dratt,
og hjertet som ikke glemmer stedet å vende tilbake til,
møtes over det vide vannet.
Å være i samme hav
selv om de ikke kan nå hverandre.
Det er slik
dette havet forbinder dem.
Også mellom den som har dratt, og den som er blitt igjen,
ligger det et slikt hav.