Hallasan

Hele bildeflaten er gul.
Øverst svever solen som en rund ring. Under den ligger fjellrygger i lag, tegnet med noen få svarte linjer. Det er Hallasan.
Han malte verken toppenes høyde eller dalenes dybde i detalj. Selv om ikke hele fjellet er malt, står det der helt.
Nedenfor haugen ligger et hus med stråtak lavt mot bakken, omsluttet av en steinmur. Foran det er en hest og et krumbøyd menneske.
Hesten bøyer hodet, mennesket bøyer ryggen, og huset senker seg enda mer for å ta imot vinden. De lave skikkelsene holder hverandre med selskap og bøyer seg på hver sin måte.
Bare fjellet bøyer seg ikke. Det sto der for tusen år siden og står på samme sted i dag. De bøyde skikkelsene lever støttet til dets store stillhet.

Han forklarte ikke Jeju. Han trakk bare en linje der vinden hadde passert.
Selv uten å male mennesket i detalj lar han oss se dagene det har holdt ut.
Her er landskapet ikke en bakgrunn bak mennesket. Det er stillingen mennesket har levd sitt liv i.