In memoriam

Under en gul himmel blir et hus med stråtak, et tre, en hest og et menneske værende på samme sted.
Huset er lavt. Vinden på Jeju slår mot det som rager høyt, så huset legger seg lavt mot bakken. Det hersker ikke over stedet, men finner ly i det.
Det krumbøyde mennesket blir lenge innenfor steinmuren. Muren stanser ikke vinden. Den lar vinden slippe gjennom åpningene, og derfor faller den ikke sammen.
Mennesket i dette bildet tar heller ikke stedet i besittelse. Det blir en del av stedet.
Å bo er ikke et sted for livet, men en måte å holde ut verden på.
Lest slik får tittelen ny mening. Å bli værende i samme stilling på stedet der den som er borte, en gang var. Kanskje er det slik vi minnes.