Å synke inn i tiden

Huset med stråtak blir igjen på haugen,
og båten flyter på havet.
Treet heller mot vinden,
og hesten vender hodet mot småbåten.
Mennesket er ikke å se.
Hesten venter i dets sted.
Ingen har bedt den om det.
Følelsen av å ha ventet sammen så lenge
har bare satt seg i kroppen.
Selv om det som dro, ikke kommer tilbake,
blir blikket værende lenge.
Å vente
er å ikke klare å trekke hjertet tilbake
fra den retningen, helt til det siste.
Selv der menneskets dag er slutt,
ebber ikke ventingen ut.