Middag

Solen er oppe, og bildet er lyst. Men vinden er sterk.
Treet heller til den ene siden, og huset med stråtak senker seg. Den gamle mannen går med bøyd rygg, støttet til stokken.
En lys dag betyr ikke at livets vanskeligheter er borte. Også i det klare middagslyset bøyer mennesket seg. En dag som ser god ut for andre, kan være den vanskeligste å holde ut for ham selv.
Vinden er årene som skyver mennesket unna, historien det ikke kan unnslippe, og livets tyngde som møter den som lever.
Den gamle mannen kjemper ikke mot vinden. Han senker kroppen og går fremover, ett skritt av gangen. Han bøyer seg for ikke å falle og støtter seg til stokken for ikke å stoppe.
Å holde ut venter ikke på en vindstille dag. Det er å ikke miste sin egen vei, selv i vinden.

Også i dag går han videre. Over den bøyde ryggen lyser middagssolen klart.