Havet er haenyeoens tåre

Det vide havet
reiste seg i fargen av tørt gress.
Midt i havet
er en svart klippe uthulet i en rund form,

og midt i den
sitter to mennesker sammenkrøpet mot hverandre.
De gjemmer hodet mot hverandres skuldre
og samler seg til én liten kropp.
Vannet er kaldt,
og vinden er sterk.
Det eneste de har,
er hverandres kroppsvarme.
En liten øy,
to små mennesker.
Men på dette trange stedet
kan hele verdens tyngde kjennes.
Vinden er sterk,
og havet er vidt.
Mennesket er lite.
Derfor samler de seg tettere.
Å holde ut
er ikke å beseire en veldig verden.
Det er å lene kroppen mot hverandre
akkurat nok til ikke å falle sammen.
Havet ble kalt haenyeo-dykkernes tårer.
At de tårene ikke blir til et hav,
skyldes at det fortsatt finnes
en skulder å lene seg mot.