Havet er haenyeoens tåre

Ser man raskt,
er det bare en gul flate.
Én horisontlinje.
Noen svarte streker.
Men ser man lenge,
er det annerledes.
I midten ligger en haenyeo, en kvinnelig fridykker,
tungt bøyd fram.
Kroppen hennes trer sakte fram.
Langt til venstre henger en liten båt
som et punkt på horisonten.
Ser man raskt, ser man det ikke.
Bare ved å se lenge ser man
det havet har felt.
Den falmede fargen er ikke tom.
En sorg som aldri ble sagt,
har sunket inn i den.
Å se lenge
er å finne en gammel gråt
inne i den falmede fargen.
Slik er det også med mennesker.
Ser man raskt, går man forbi.
Først når man ser lenge,
ser man gråten i dem.