Båten som drar

Havet ligger langt der ute
i en svak farge av tørt gress.
Over horisonten drar en liten båt
av sted,
badet i det synkende lyset.
Linjen tegner et hus
og glir så ut i det tomme rommet.
Den følger gresset
og løses opp i havet.
En linje som ikke stenger formen inne.
Slik den ikke holder fast
den bortdragende båten,
holder linjen heller ikke fast tingene.
Å male er ikke
å holde fast noe.
Det er stille å la
det som skal forsvinne,
slippe.
Å la det gå
og likevel se helt til slutt.
Også det hører til det å male.