Ieodo

Alt er blått.
Himmel og hav
har kjølnet til én farge.
De tørre greinene på stranda
ligger flettet inn i hverandre,
tett mot bakken.
Et helt liv med vind
sitter igjen i kroppene deres.
Langt ute, midt i havet,
svever en liten klippeøy
som en prikk,
utenfor rekkevidde.
Vi kunne kalle dette
et landskap.
Men vinden er for nær
til det.
Før vi merker det, beveger kleskanten seg,
og pusten blir kald.
Den som ser,
står ikke utenfor rammen.
Mellom de våte greinene
har man allerede gått inn.
Fūdo, et steds klima og egenart,
er ikke noe man betrakter på avstand.

Det er å stå midt i det,
møte den samme vinden
og kjølne sammen.
Øya er fremdeles langt borte.
Men vinden
er allerede her.