Middagens ensomhet

Solen står over hodet.
Ingen skygge.
Intet sted å gjemme seg.
Vinden snur jordet opp ned.
Båten flyter langt der ute.
Huset ligger lavt.
Treet svaier svart.
Et menneske bøyer kroppen
der nede.
Så mye lys
at ingenting egentlig når fram.
Middagstimen er midten av dagen,
og samtidig
ensomhetens høyeste sted.
Det finnes intet mørke
å trekke seg tilbake til.
Ingen kveld å vente på.
Alt er lyst.
Men ingen er ved siden.
Derfor blir dette mennesket,
midt i den lyseste timen,
alene på det dypeste.
I ethvert menneskes liv
finnes det en slik middagstime.