Båten som drar

Hesten ble alene igjen.
Men under føttene er det
en svart skygge sammen med den.
Solen gir ikke tilbake
den den ikke kunne holde fast.
Den legger bare igjen
en skygge
i det tomme rommet.
På en dag da lengselen
er for dyp til å bære alene,
setter solen,
uten et ord,
en skikkelse ved dens side,
en som beveger seg sammen med den.
Derfor er hesten,
selv etter at båten er borte,
ikke helt alene.
Trøst er ikke
å fjerne sorgen.
Det er å bli stille værende
ved siden av den.
Også himmelen vet det.
Derfor trekker den ikke skyggen tilbake.