Båten som drar

Da landskapet var malt ferdig,
viste det seg å mangle sammenheng.
Derfor satte han inn ett menneske.
Ikke stort.
Uten navn.
Bare som et punkt.
Han satte det inn for å holde bildet sammen.
Det har intet ansikt.
Et menneske med bøyd hode.
En gammel mann med stokk.
Landskapet var hovedsaken,
mennesket bare en utsmykning.
Men noe merkelig skjedde.
Den lille skikkelsen begynte
å beherske hele bildet.
Mindre enn en hundredel av flaten,
bar den alt det andre.
Ett eneste punkt.
Jo mindre det punktet ble,
desto dypere ble ensomheten.
Andre sa:
Den personen ligner et selvportrett.
Han motsa dem ikke.
Med den ene setningen ble alt klart.
Det navnløse mennesket
var hvem som helst,
og til slutt
var det maleren selv.
Ett punkt satt inn for å holde bildet sammen
holdt fast ved ham hele livet.