Fordypelse

Han ser verken havet,
solen
eller hesten ved sin side.
Han er dypt inne i verdenen
i sin egen hånd.
Uansett hvor vid verden er,
er én liten plass under treet
nok for ham.
Fordi ingen kaller på ham,
kan han bli der,
helt og fullt.
Hesten gjør sitt.
Båten gjør sitt.
Solen gjør sitt.
De rører ikke ved hverandre,
og derfor forstyrrer de heller ikke hverandre.
Freden var lyset som,
etter å ha trukket seg langt bort,
etter å ha tømt seg
og trukket seg tilbake,
senket seg ned på den lille plassen
der ingen var.
Selv når solen heller,
reiser han seg ikke.
Som om det er greit at verden
glemmer ham.
Det glemte stedet
var for ham det lyseste stedet.