Lengsel

Under en kveld i fargen av tørt gress
lener mennesket og hesten seg
mot hverandre
og ser mot enden av horisonten.
Et langt åndedrag
og et kort sukk
blandes i samme luft.
Den som dro bortenfor horisonten,
er ikke lenger å se.
Men at man ikke ser ham,
betyr ikke at minnet forsvinner.
Den bortdragende båten
knytter sammen her og der,
i dag og evigheten.
Lengsel er kanskje
den stille tiden
der man reiser den som dro
i sitt eget hjerte
og sammen holder minnet om ham levende.
Jo tausere kvelden er,
desto tydeligere
blir det mennesket.