Hvor hen?

Vinden visker ut marken.
Den visker ut veien.
Den visker ut fotsporene.
Den visker ut selv retningen hjem.
En hest står med hodet
dypt senket.
Hvorhen skal jeg gå?
Foran den lander en kråke.
En fugl som kjenner veien.
En fugl som har fløyet
mellom de levendes og de dødes verden.
Men den peker ikke ut noen vei.
Den setter seg bare
foran hesten.
Ved å ikke svare,
er den der sammen med den.
Det et vesen som har gått seg vill, trenger,
er noen ganger ikke en vei,
men noen ved sin side.
Å ikke bli drevet av vinden,
men bli stående på sitt sted.
Denne rådville stillheten
er den eneste verdigheten
som er mulig på dette jordet.