Erindring

Den hesten var alltid der.
Ved steinmuren.
Ved huset med stråtak.
Som om den hadde vært der
før jeg selv ble født.
Når jeg pløyde jordet, gikk den ved min side.
Når barnet gråt, snudde den hodet
og så.
Når det regnet, pustet vi
under samme takskjegg.
Jeg har aldri holdt den i armene.
Jeg har aldri ropt navnet på den.
Men det er underlig.
Jeg visste ikke at det skulle gjøre
så vondt.
Jeg så den hver eneste dag,
og visste derfor ikke at jeg så den.
Den var så nær
at jeg ikke visste at den var der.
Derfor stanser penselen
når jeg prøver å male den.
Maler jeg den tydelig,
er det ikke den hesten jeg kjenner.
Maler jeg den ikke,
er det som om den aldri fantes
i denne verden.
Etter lenge å ha nølt,
malte jeg den svakt.
Som om den sank inn
i bakgrunnen.
Verken helt til stede,

eller helt borte.
Akkurat så mye.
Det er riktig slik.
Slik er minnets styrke.
Det jeg elsket mest,
blir liggende igjen
som det mest utydelige.
Det som var lengst ved min side,
mister konturene først.
Jeg visket den ikke ut.
Hesten gikk selv
inn i meg.
Den kom så dypt inn gjennom øynene
at den knapt er synlig lenger.
Nå,
for hver gang jeg puster,
puster også den hesten.