Kråka og jeg

Jeg ligger på jorden
og legger fra meg all min tyngde.
Utmattelsen fra dagene jeg har levd.
Angeren over veien
jeg valgte feil.
En kråke ser stille ned
på meg.
I de svarte øynene finnes verken dom
eller spørsmål.
Verden spør stadig hvem jeg er.
Men kråken spør ikke.
Den blir bare ved min side
og gjør at jeg ikke er alene.
Ser jeg lenge,
ligner jeg kråken.
Og kråken ligner meg.
Vi ser mot samme himmel
over samme jord.
Selv når solen går ned,
blir hjertet litt lettere.
Å kjenne hverandres ensomhet
uten å si et ord —
det er samtalen mellom kråken
og meg.
Å være ved noens side uten å spørre.
Også for mennesker er det det vanskeligste
og det vi er mest takknemlige for.