Artwork text
Ett tre reiser kroppen sin
lang
og vender seg mot himmelen.
Det er ikke et tre som har vokst rett.
Det er et tre
som lenge har holdt ut vinden,
bøyd
og bøyd igjen.
Fra enden av den bøyde kroppen
letter to fugler.
For ikke å synke ned i marken,
for ikke å bli begravet i vinden,
skriker de i den høyeste tonen.
At de lever.
At de er her.
Slik at lyden
skal nå helt til himmelens ende.
Den høye tonen er lyden
av å presse sitt eget vesen oppover,
for til slutt ikke å forsvinne.
Kroppen er festet til jorden
og blir igjen i eksilet.
Men lyden kan forlate kroppen
og stige opp
dit den tomme solen er.
Det vingeslaget
er ikke atskilt fra treet.
Tonen den bøyde kroppen
har båret et helt liv,
har endelig fått vinger.
Key context
Byun Shi-Ji var en koreansk moderne og samtidsmaler som malte Jejus Fūdo ikke som bakgrunn, men som en betingelse for eksistensen. Ensomhet, venting, vind og fargen av tørt gress danner en glokal koreansk modernisme som forbinder stedet med verden.