Veien hjem

Under en svart himmel feier hvit vind
over jordet.
Over en vei i fargen av tørt gress
heller en kvinne og en hest seg framover
som én kropp.
Kvinnen bærer en vannkrukke
på ryggen.
Hesten følger henne,
taus,
ved hennes side.
Vinden rykker i klærne
og visker ut veien under føttene.
Men de to stanser ikke.
Langt der ute,
et hus med stråtak.
Lite og utydelig.
Men et sted å komme hjem til
finnes ennå.
Veien hjem er ikke veien
man går etter at vinden har stilnet.
Det er å gå mot huset
med en utmattet kropp,
likevel.
Veien ser ut til å ryke,
men fortsetter.
Og kvinnen og hesten
følger denne tynne linjen
hjem.
Selv om lyset fra huset ennå er langt borte,
er det nok at de går i den retningen
til at skrittene fortsetter.