Den vaklende jollen

Et hav i fargen av tørt gress heller over hele bildeflaten.
Langt til venstre gynger en liten båt som en prikk.
Men det er ikke bare båten som gynger.
De svarte bølgene gynger, huset med stråtak på haugen gynger,
og hestens og menneskets hjerter skjelver i samme vind.
Båten er på havet, mennesket og hesten er på land.
De er på ulike steder, men befinner seg i samme uro.
Mennesket kan ikke gripe båten,
og hesten kan ikke stanse bevegelsene.
Det finnes ingenting de kan gjøre.
Derfor gjenstår én handling.
Å se.
Huset senker seg,
hesten står ved menneskets side,
og mennesket tar ikke øynene fra havet.
Å holde ut er ikke å aldri vakle.
Det er å bære uroen til et vesen langt borte i sitt eget hjerte
og ikke ta blikket bort til det siste.
Den gyngende småbåten er både en liten båt på havet
og et liv som vakler i mennesket.

Verden er vid, og båten er liten.
Men på grunn av dette ene lille vesenet
holder alt på land stille pusten.