Mor og fisk

Fire fisk på disken.
De ligger der som en gave fra havet.
Mor og barn sier ingenting.
Hver av dem synker ned
i sine egne tanker.
De sitter side om side,
men er to små øyer.
De venter på en kunde
som ikke kommer.
I mors hjerte siver uro inn.
Barnets øyne følger,
langt der ute,
en båt ved enden av horisonten.
Bortenfor den linjen er far.
En båt flyter på vannet.
Midt i det vide havet er den
enda en liten øy.
Far sier heller ingenting.
Han drar i garnet,
og drar igjen.
Vinden blåser uten retning.
Likevel slipper han ikke årene.
De fire fiskene
har forlatt hendene hans
og ligger nå her på land.
Det måltidet er dagens grunn.
Plutselig løfter han hodet.
Et utydelig punkt ved enden av horisonten.
Han vet det,
selv om han ikke kan se det.
Der er hans kone.

Der er hans barn.
I samme øyeblikk ser også barnet her
mot den linjen.
To blikk møtes på samme linje.
Ingen av dem vet det.
Horisonten er avstanden
mellom to mennesker,
en linje mellom dem som ikke kan nå hverandre,
men som aldri brytes.
På denne siden følger mor båten
med blikket.
På den andre siden følger far landet
med blikket.
Uten å se hverandre ser de
mot samme linje.
Fisken sier ingenting.
Men den bærer med seg havets dype historie.
Fars svette.
Familiens ene måltid.
Tiden for å komme hjem.
Jo lenger stillheten varer,
desto dypere blir ventingen.
På den lille plassen foran disken
flyter familiens dag videre.
Til noens fottrinn stanser,
går også denne dagen
slik forbi.