Ieodo

Mørket slukte hele flaten.
Uten himmel.
Uten jord.
Hele verden river seg løs.
Treet svaier
som om røttene er løftet.
Hesten senker hodet.
Fordi det ikke lenger finnes noen båt
å se etter.
Midt i dette mørket ligger et hus
lavt
og holder stand.
Dette er
det mørkeste Ieodo.
Natten før den tomme båten
kommer tilbake.
Før kråken gråter.
Natten der stormen ennå
tar mennesket med seg.
Og denne natten,
i et rom et sted på land,
sitter noen og venter på ham,
ennå uten å vite noe.