Tyfon

Øverst deler en tykk linje himmel og hav. Over den flyter en liten båt. Nedenfor er et lavt hus med stråtak og en hest med bøyd hode.
Vinden har allerede passert. Bildet er stille.
Men minnet sitter igjen i dragene i det vindstrøkne gresset, det nedtrykte taket og den bøyde ryggen. Stillhet betyr ikke at alt er leget.
At sporene ikke er synlige, betyr ikke at de er grodd.
Menneskekroppen er ikke annerledes. Selv etter at stormen er over, finnes vinden igjen et sted i kroppen.
Ryggen til en som står som om ingenting har hendt, forteller i virkeligheten mest.
Selv når vinden er borte, husker stedet som holdt den ut, lenge.