Tyfon

Hvite bølger slår inn over det vide havet.
En svart klippe stikker hodet ut mot havet, og på ryggen over den står en hest og trær på rekke.
En hvit vannstrøm renner ned mellom klippene, og langt borte reiser Hallasan seg lavt.
Ved vannkanten til høyre sitter et lite menneske sammenkrøpet.
Det finnes to måter å møte vinden på: å stå imot eller å følge med.
Det som står rett, knekker først. Trærne på ryggen legger seg sammen med vinden. De taper ikke. De har valgt å leve.
Slik er det også med det sammenkrøpne mennesket. Å krøke seg sammen er ikke skammelig. Selv om store trær knekker, overlever det som krøker seg sammen.
Å holde ut er ikke å beseire vinden. Det er å bøye seg med den, akkurat nok til ikke å knekke.
Ved å bøye seg slik blir man til slutt igjen.