Havet i storm

Vinden
har bøyd et helt tre til siden.
Greiner og blader
heller alle samme vei.
Markgresset
legger seg som hvite striper.
Ikke ett strå stritter imot,
alle samme vei.

En hest og
en gammel mann
står tett inntil hverandre.
Hestens varme går over til mennesket,
og menneskets hånd hviler på hestens hals.
Et hus med stråtak
senker seg innenfor steinmuren.
Å legge seg ned
er ikke å tape.
Det er å overlate kroppen til vinden.
Gresset legger seg,
og treet bøyer seg.
Ved hestens side
holder den gamle mannen føttene på jorden til det siste.
Når vinden stilner,
reiser gresset seg igjen.
Hvert eneste strå,
på stedet der det lå.
Å holde ut
er ikke å aldri falle,
men å la kraften til å reise seg igjen
bli igjen i jorden.