Changdeokgung-palasset

I den snødekte hagen står trærne rett.
Greinenes forgreninger, taksteinenes buer og selv de blå skyggene som brer seg over snøen, er malt med omhu.
Maleren visste allerede hvordan han skulle male det synlige. Han kunne gjengi tingenes proporsjoner, skape romlig dybde og overføre vinterlysets fine nyanser til bildet. Det presise blikket og den øvede hånden som akademismen lærte ham, vokter bildet.
Men veien hans sluttet ikke her.
Etter hvert malte han vinden som rørte greinene, mer enn greinene selv, og skyggen huset rommet og måten det holdt ut på, mer enn husets form. Han malte ryggen bøyd av årene mer enn ansiktet, og lot fargen av tørt gress som lenge hadde holdt ut sol og vind, bli igjen fremfor fargene foran øynene.
I dette vinterlandskapet er alt ennå tydelig. Trær er trær, hus er hus, og snø er snø. Men senere blir disse grensene uklare i vinden. Treet blir vindens kropp, huset blir en stilling som holder ut, og mennesket blir et lite vesen i stedets natur- og livsmiljø.
Han forkastet ikke kunnskapen om å male.
Fordi han kjente den så godt, kunne han til slutt ta bort.
Fra gjengivelse til væren. Fra form til holdning.
I denne snødekte hagen var den lange veien i ferd med å begynne.

Del to · Fortellinger — Mennesker som lever videre
Del to
Fortellinger
Mennesker som lever videre
I dette natur- og livsmiljøet
lever menneskene.