Artwork text
I den snødekte hagen står trærne rett.
Grenenes forgreining,
taksteinens buer,
og selv de blå skyggene som brer seg over snøen,
er malt med omhu.
Maleren visste allerede hvordan man maler
det synlige.
Han kunne fange gjenstandenes proporsjoner,
skape dybde i rommet,
og føre vinterlysets fineste nyanser
over på flaten.
Det presise blikket
og den øvede hånden som akademismen hadde gitt ham,
voktet ennå bildet.
Men veien hans stanset ikke her.
Etter hvert malte han ikke bare greinene,
men vinden som rørte dem.
Ikke bare husets form,
men skyggen huset bar,
og holdningen det holdt stand i.
Ikke menneskets ansikt,
men ryggen som årene hadde bøyd.
Ikke fargen foran øynene,
men fargen av tørt gress,
den som lenge hadde holdt ut
sol og vind.
I dette vinterlandskapet er alt ennå tydelig.
Treet er tre.
Huset er hus.
Snøen er snø.
Men senere blir disse grensene
uklare i vinden.
Treet blir vindens kropp.
Huset blir en holdning som holder stand.
Mennesket blir et lite vesen
plassert inne i Fūdo.
Han forlot ikke kunsten å male.
Fordi han kunne den så godt,
kunne han til slutt legge den fra seg.
Fra akademismen til Fūdo.
Fra en hånd som tegner en gjenstand,
til en kropp som holder ut i verden.
Slik beveget hans maleri seg
fra gjengivelse til væren,
fra form til holdning.
Del To
Fortellingene
De som fortsetter å leve
Innenfor Fūdo
fortsetter menneskene å leve.
Key context
Byun Shi-Ji var en koreansk moderne og samtidsmaler som malte Jejus Fūdo ikke som bakgrunn, men som en betingelse for eksistensen. Ensomhet, venting, vind og fargen av tørt gress danner en glokal koreansk modernisme som forbinder stedet med verden.