Vinden

Jeg kom først.

Før et menneske satte sitt fotavtrykk i denne jorda, strøk jeg allerede over de svarte steinene.

Lenge før det, sies det, krysset en kvinne havet med jord i armene. Da hun satte seg og pustet ut, reiste et fjell seg. Etter at hun forsvant, var bare jeg igjen.

Siden har jeg strømmet over dette landet. Før ponniene ble født, kjente jeg retningen i manene deres. Før kråkene ropte, kjente jeg skyggen av stemmene deres. Før det tørre gresset fikk fargen av all sin levde tid, var jeg ved dets side.

Så kom en mann tilbake en dag, støttet til en stokk, med bøyde skuldre og ryggen mot havet.

Jeg ønsket ham ikke velkommen. Jeg dro bare i kanten av klærne hans og fikk penselspissen til å skjelve.

Den som kommer langveisfra, kan ikke straks bo her. Bare den som gjør seg ydmyk, kan til slutt male meg.

For å prøve ham blåser jeg fortsatt i dag.

Jeg kjente ham ikke igjen.

Mange båter
hadde kommet til denne øya,

og mange mennesker
hadde forlatt den.

Jeg kjente allerede
ponniens man
og kråkens skrik.
Men menneskenes navn
lærer jeg ikke utenat.

Den som kommer,
kommer.
Den som går,
går.

Det var alt
jeg visste.

Men den mannen
var annerledes.

Så snart han hadde satt fra seg
tingene sine,

stod han foran havet

og rørte seg ikke
på lenge.

Jeg ønsket ham ikke velkommen.

Jeg kastet havsalt
i øynene hans.

Jeg drev sandvinden
helt inn i munnen hans.

Jeg dro i kanten
av frakken hans,

som om jeg ville
rive den i stykker.

Hatten
han hadde hatt med seg,

rullet jeg av gårde
og jaget
mot havet.

Slik tok jeg imot dem
som kom
fra fastlandet:

som vind
som slår mot en steinmur
og vender tilbake,

som en plystring
som river opp
kanten av takskjegget.

Han vaklet.

Det ene kneet
bøyde seg
mot en våt stein.

Stokken hans
satte seg fast
i en sprekk i berget.

Jeg dyttet ham
bakfra,
mot skulderen.

Han skalv,

men snudde seg ikke.

De sa
at han var en maler
fra Tokyo.

De sa
at han også hadde et navn
i Seoul.

Slike ting
kjenner jeg ikke.

Jeg så bare
at han satt lenge
på det tørre gresset.

Solen gikk ned.

Og solen
stod opp igjen.

Han var fremdeles der.

Først da forstod jeg:

denne mannen
var ikke en
som skulle dra.

Han var ikke en
jeg skulle male.

Han var en
som skulle male meg.

For første gang,
foran et menneske,
holdt jeg pusten.

Jeg fikk penselen hans
til å skjelve.

Om natten kom jeg inn
gjennom dørsprekkene
og plystret.

Jeg rev papiret
i vinduene.

Jeg løftet dynene.

Jeg veltet
skålen med vann.

Han dekket ansiktet
og snudde seg
over på siden.

Men han pakket ikke
tingene sine.

Derfor lot jeg ham ikke
være i fred
om dagen heller.

Den første dagen
han slo opp staffeliet,

veltet jeg det.

Jeg skitnet til lerretet
med sand.

Jeg veltet fargene.

Jeg ventet på
at han skulle bli sint.

Jeg ventet på
at han, som malerne
fra fastlandet,

skulle vende meg ryggen
og gå.

Men han reiste
staffeliet igjen.

Han knelte.
Han børstet bort sanden.

Han tok penselen
på nytt.

Jeg blåste
hardere.

Håndleddet hans skalv.

Linjen
kom ut av form.

Da skjedde
noe underlig.

Han prøvde ikke
å stanse
den skjelvende hånden.

Tvert imot,

han overgav seg
til ristingen min.

Den svarte linjen hans
ble grovere,

mer bøyd,

mer levende.

Da forstod jeg
for første gang:
det som er bøyd,
er ikke svakt.

Det er formen
til det
som har holdt ut.

Jeg ville
hindre ham,

men det var jeg
som malte ham.

På hvert sted
der jeg ristet ham,

vokste maleriet hans.

På hvert sted
der jeg ville viske ham ut,

ble skikkelsen hans
dypere.

Den dagen forstod jeg
for første gang:

det finnes mennesker
som ikke beseirer vinden,

men blir
vind.

Jeg ble
litt redd.

Jeg sendte
ponnien.

En morgen,
da han vandret omkring
uten å vite
hva han skulle male,

drev jeg
en liten hest
fra marken
mot ham.

Denne gangen var det ikke
for å ta noe fra ham.

Det var et lite dyr,

magert,

med bustete man.

Den var ikke stor
som hestene
på fastlandet.

Den skinte ikke.
Jeg ville se
hvordan han ville behandle
denne fattige skapningen.

Han så lenge
på den.

Han så på
den lille hestens
bøyde rygg,

på den senkede halsen,

på manen
som vinden
hadde filtret til.

Han lo ikke.

Han syntes heller ikke synd på den.

Han rørte bare
ved sin egen skulder.

Først da forstod jeg:

i dette dyret
så han seg selv.

En som var skjøvet bort
fra fastlandet.

En som hadde vendt tilbake
fra en stor scene
til en liten øy.

En
med bøyd rygg
og bustete man.

Slik var også
steinmurene
på denne øya.

De reiser seg ikke høyt
for å vise seg fram.

De står lavt,

lent
mot hverandre.

Denne lavheten
var deres måte
å holde ut lenge på.

Jejus lille hest
visste det.

Også han
visste det allerede.

Penselen hans
begynte å bevege seg.

Hestens omriss
ble risset inn på lerretet
med en svart linje.
Jeg ristet ham
ikke mer.

Den dagen så jeg
et dyr og et menneske

bli brødre
i det samme natur- og livsmiljøet.

For første gang,
for hans skyld,

stilnet jeg.

Jeg vekket
kråken.

Da han begynte å venne seg til
å male
Jejus lille hest,

ristet jeg en kråke
som sov
på grenen
av et gammelt nesletre.

Den var svart,
mager,

med ett uklart øye
og bare ett bein.

Når de andre kråkene
fløy i flokk,

ble den igjen
alene.

Jeg sendte den fuglen
til vinduet
i atelieret hans.

Kråken
skrek ikke.

Den så bare
lenge på ham.

Og han la ned
penselen

og så kråken
rett i ansiktet.

Mens de to skapningene
holdt ut
hverandres stillhet,

gikk jeg mellom dem
og lyttet.

Han visste nok ikke
hva kråken sa.

Men den natten
gikk en svart fugl

inn i maleriet hans.

En fugl
som fløy lavt
over havet.

Eller en fugl
som holdt vakt
bak skulderen
til en gammel mann med stokk.

Kråken
er ikke en lykkefugl,

sier menneskene.

Men jeg vet:

kråken er sjelen
til dem
som ikke kunne dra.

Visste også han
det?

Visste han
at kråken
i maleriet hans

egentlig
var ham selv?

Fra den dagen
bar jeg kråkens stemme

bare til
atelieret hans.

Jeg reiste havet.
Det var en høst da penselen hans var blitt altfor fortrolig med det den gjorde. Jeg trakk store bølger opp fra havet langt ute. I tre netter og tre dager blåste jeg uten stans. Tak ble revet av, fiskebåter ble knust, og menneskenes uro blandet seg med vinden.
Jeg ville at han skulle bli redd. Jeg ville nok en gang lære ham den frykten et menneske bør kjenne.
Han åpnet atelierdøren og gikk ut. Uten engang en stråkappe mot regnet, med bare én stokk i hånden. Han stilte seg på klippen ved havet. Bølger reiste seg som fjell under føttene hans og styrtet sammen.
Jeg dyttet ham. Kroppen hans vaklet, men han falt ikke på kne. I stedet holdt han stand med stokken.
Hva han så da, vet jeg ikke. Jeg vet bare at øynene hans var rettet mot havets fjerne rand, mot stedet der jeg ble født. Kanskje var det horisonten noen hadde sett mot hele livet. Kanskje var det stedet der de som ventet på en som ikke kom tilbake, lenge hadde latt blikket hvile.
Mennesker som ser for lenge på havet, blir noen ganger til stein. Det hadde jeg visst lenge. Hver gang jeg passerer de klippene, demper jeg stemmen.

Slik var det også den dagen. Blikket hans var ikke rettet mot stormens sentrum, men mot ventingen bortenfor stormen.
Etter den dagen ble havet i bildene hans aldri stille. Det var alltid i opprør, alltid svart, alltid levende. Og i hvert bilde fantes det et menneske med ryggen mot det havet. En gammel mann med stokk. Eller et menneske i ferd med å bli til stein.
Stormen passerte.

Jeg klarte ikke å knekke ham. Jeg ga ham havet.

Jeg tok
fargene hans.

Havet jeg hadde gitt ham,
kunne han ikke male
med fargene han hadde.

Fargene
han hadde brakt med seg
fra Tokyo:

koboltblått,

kadmiumrødt,

dyp ultramarin.

Jeg tørket dem
én etter én.

Jeg gjorde dem harde
med fukt.

Jeg bleket dem
med sol.

Jeg fikk dem til å sprekke
med salt.
Jeg ville
at han skulle bli stående
med tomme hender.

At fastlandets farger,

Tokyos farger,

Seouls farger,

alle
skulle forlate ham.

Han satt lenge
foran det tomme lerretet.

Som en
som ikke vet
hva han skal male.

Eller som en
som endelig begynner å forstå

hva han ikke
skal male.

En morgen
gikk han ut på marken.

Jeg fulgte ham.

Han tok
en neve tørt gress
i hånden.
Han så lenge
på det.

Det var ikke grønt.

Det var ikke gult.

Det var ikke brunt.

Det var en farge
som hadde levd
hele sommeren,

holdt ut høsten,

og ennå stod
foran vinteren.

En farge
skapt av tiden.

En farge
som stedets natur og liv
langsomt hadde trukket frem.

Han vendte tilbake
til atelieret

og begynte å lage
den fargen.

Den ble ikke født
på første forsøk.
Han blandet den
titalls ganger.

Han la lag.

Han strøk bort.

Og da
det tørre gressets farge
til slutt viste seg
på lerretet hans,

forstod jeg.

Det jeg hadde tatt,
var ikke fargene hans.

Det var fargene
han måtte forlate.

Nå maler han
med min farge.

Jeg fikk ham til å glemme
navnene sine.

Da han først kom
til denne øya,

hadde han mange navn.

Navnet på prisen
han hadde fått i Tokyo.

Navnet
som kunstverdenen i Seoul
kalte ham med.

Navnet
læreren hans
hadde etterlatt ham.

Navnene
kollegene hans
husket.

Disse navnene
var tunge.

Hver gang
han tok penselen,

falt disse navnene
først ned
på lerretet.

Jeg bar dem bort
ett etter ett.

Først tok jeg
Tokyos navn.
Til han sluttet
å drømme på japansk,

begravde jeg det navnet
i havet.

Så tok jeg
Seouls navn.

Jeg ventet

til brevene
tok slutt,

til nyhetene om utstillinger
ikke lenger kom,

til skrittene fra dem
som lette etter ham
ble sjeldne.

Han ble
stadig lettere.

Alt som lå
på skuldrene hans

falt av
ett etter ett.

Og jo mer
ryggen hans bøyde seg,

desto lavere
sank hjertet hans.
En skumring,
i hjørnet av et maleri,

signerte han
med et lite tegn.

志.

Ji.

Vilje.

Hensikt.

Det var navnet
han risset inn
i seg selv.

Det var ikke stort.

Det var ikke stolt.

Det var bare et tegn:

et menneske
som bærer en vilje
i seg

står
på ett sted.

Det var et navn

og samtidig
en tittel.

Dette navnet
tok jeg ikke.

Bare den
som har mistet
alt det unødvendige,

kan til slutt
eie sitt eget navn.

Den dagen
beviste et menneske
det.

Over det nye navnet hans
dro jeg én gang,

stille.

Jeg hørte stillheten hans.
Etter den dagen da han risset inn det navnet, sa han mindre. Jeg trodde det var sorg. Ett menneskes stille resignasjon over at verden var i ferd med å glemme ham.
Men slik var det ikke.
Stillheten hans var ikke tom. I den var lyden av havet. Lyden av gress som tørket. Pusten til en ponni. Slagene fra en kråkes vinger. Og under alle de lydene var jeg.
Han lyttet. Ved ikke å snakke hørte han endelig stedets natur og liv tale.
En dag spurte en besøkende fra fastlandet om han ikke følte seg ensom. Han smilte bare mildt. I stedet for å svare åpnet han vinduet litt mer.
Jeg kom inn gjennom åpningen, ristet én gang i kanten på den besøkendes klær og gikk ut igjen.

Det var svaret hans.

Nå går jeg
og etterlater ham her.

I morges
ristet jeg vinduet
i atelieret hans
for siste gang.

Han snudde seg ikke.

Hånden
som holdt penselen,
stanset ikke.

Da han først kom
til denne øya,

prøvde jeg ham.

Jeg veltet
staffeliet hans.

Jeg tok
fargene hans.
Jeg bar bort
navnene hans.

Jeg reiste
havet.

Jeg ville
at han skulle knele,

dra,

eller brekke.

Han knelte,

men han dro ikke.

Han brakk,

men reiste seg igjen.

Og en gang,

uten at jeg merket det,

begynte han
å ligne meg.

Ryggen hans
var bøyd,

men han vaklet
ikke lenger.

Ordene hans
ble færre,

men dypere.

Den svarte linjen hans
lignet
min struktur.

Det tørre gressets farge hos ham
lignet
min tid.

Nå
trenger han ikke lenger
mine prøvelser.

Nå
er han selv blitt
stedets natur og liv.

Jeg skal ikke lenger
riste ham.

Jeg skal bare bli
ved maleriet hans.

Den dagen
han legger fra seg penselen,

skal jeg ta imot
hans siste åndedrag

og gi det tilbake

til markene,
til havet,

til det tørre gresset.

Jeg kom først.

Men han
skal bli værende
lenger enn meg.

Inne i lerretet hans

skal jeg blåse
for alltid.