Maleren

Til slutt
vendte jeg tilbake.

Jeg forlot denne øya
da jeg var seks år gammel.

Til Osaka,
til Tokyo,
og siden igjen
til Seoul.

Siden den gang
hadde førti år gått.

Menneskene sa
at jeg hadde lykkes.
Jeg fikk en stor pris
i Japan.

Jeg etterlot navnet mitt
i kunstverdenen
i Seoul.

Jeg underviste studenter
ved universitetet.

Jeg trodde
at alt dette
var min vei.

Men en dag,
da jeg plutselig så
på et av mine egne malerier,

forstod jeg.

I det maleriet
fantes ikke jeg.

Der fantes spor
av læreren min.

Der fantes tidens mote.

Der fantes Vestens teknikker.

Men jeg
fantes ikke der.

Den natten
kunne jeg ikke sove
på lenge.

Utenfor vinduet
fløt Seouls lys
forbi.

Og et sted
bortenfor disse lysene

syntes jeg
at jeg hørte
vindens stemme.

Det var vinden
fra den fjerne dagen,

da jeg forlot øya
på min mors rygg.

Jeg pakket
tingene mine.

Menneskene prøvde
å stanse meg.

«Hva skal De gjøre
på den fjerne øya?»

Jeg kunne ikke
svare.

Jeg visste bare
én ting.
Det var ikke jeg
som dro dit.

Noe
kalte på meg.

Da jeg steg av flyet

og for første gang
igjen tok imot
den vinden,

forstod jeg.

Vinden
var ikke mild.

Den dyttet meg hardt,
som om den ikke kjente meg igjen.

Den blåste salt
inn i klærne mine.

Den slo to ganger
mot skulderen min
da jeg snudde meg.

Likevel var
denne grove berøringen
ikke fremmed for meg.

Det var den samme vinden
jeg hadde tatt imot som barn
på min mors rygg.
Moren min kalte den vinden «Halmang», bestemor.
Hun sa at den kom fra havet i vest den første dagen
i månekalenderens andre måned,
ble i femten dager og så dro igjen.
Vi måtte ikke glemme å lage riskaker
og sette dem frem ved havet, sa hun.
En liten tallerken med riskaker, den salte havvinden
og lukten av morens hender.

Verken da jeg gikk i Tokyos gater
eller da jeg løftet penselen i atelieret i Seoul,
tenkte jeg én eneste gang på Halmangs navn.
Ikke én gang på førti år.
Jeg hadde lært at det var overtro,
og betraktet det som en tåpelig gammel skikk.

Men i det øyeblikket jeg steg av flyet,
vendte navnet tilbake gjennom kroppen først.
Det hodet mitt ikke husket, husket skuldrene.
Vinden mot ansiktet kalte på meg med min mors stemme.
Da forstod jeg:

Jeg hadde egentlig
aldri dratt.

Jeg hadde bare,
lenge,

svært lenge,

vært på vei
tilbake.

Hendene mine
var tomme.

Det første året
etter at jeg kom tilbake

kunne jeg ikke
male noe.

Jeg gjorde i stand
atelieret.
Jeg satte opp
lerretene.

Jeg åpnet fargene.

Jeg tok penselen
i hånden,

men hånden
rørte seg ikke.

Jeg visste ikke
hva jeg skulle male.

Teknikkene
jeg hadde lært
i Tokyo

virket stive
på denne øya.

Landskapene
jeg hadde malt i Seoul

fantes ikke
her.

Alt jeg eide,

ble på dette stedet
uten nytte.

Jeg skammet meg.

Et menneske
som hadde malt
i førti år

stod foran
et tomt lerret

som et barn.

Jeg lukket døren
til atelieret

og gikk ut
på markene.

Ikke fordi
jeg ville se noe.

Jeg ville bare
være der.

På jorden
til denne øya.

I vinden
til denne øya.

Solen stod opp
og gikk ned.

Gresset
beveget seg.

Jejus lille hest
gikk forbi.
Jeg gjorde
ingenting.

Jeg bare så.

Det fantes også en dag
da penselen min
stanset lenge

foran et lavt hus
med stråtak.

Før formen
viste holdningen seg.

Foran det huset
begynte jeg langsomt
å lære

at maleriet
ikke må ha hastverk.

Slik gikk
et år.

Menneskene trodde kanskje
at jeg hadde forlatt
maleriet.

Noen ganger
trodde også jeg det.
Men nå,
når jeg ser tilbake,

forstår jeg:

det året
var det viktigste året.

Det tok meg et år
å slippe alt
jeg holdt i hendene.

Det tok meg et år
å bli et menneske
med tomme hender.

Først når hendene
er tomme,

kan stedets natur og liv
legge noe i dem.

Den gangen
visste jeg ennå ikke dette.

Jeg bare
ventet.

Jeg så
gressets farge.

Det var sent på høsten
det året.

Jeg satt på marken
og uten å tenke

strakte jeg ut hånden

og plukket
ett eneste gresstrå.

Jeg la det
i håndflaten

og så lenge
på det.

Jeg så gressets farge.

Det var underlig.

Jeg hadde malt
i førti år,

men jeg hadde aldri
virkelig sett
gressets farge.

Jeg kalte den grønn
og gikk videre.

Jeg kalte den
et tørt blad
og glemte den.

Men det strået,
den dagen,

i håndflaten min,

kunne ikke kalles
ved noe navn.

Det var en farge
som hadde levd
gjennom hele sommerens grønnhet.

Det var en farge
som langsomt hadde tørket
under høstsolen.

Det var en farge
vinden hadde rørt ved
utallige ganger,

som var mettet
av salt.

En farge
skapt av tiden.

En farge
som stedets natur og liv
hadde trukket frem.

Det var ikke gull.
Gull
skinte for sterkt.

Det var ikke brunt.

Brunt
var for mørkt.

Det var
det tørre gressets farge.

Den hadde
ikke noe annet navn.

Den fargen
var bare
den fargen.

Jeg tok gresstrået med meg

og vendte tilbake
til atelieret.

Jeg begynte
å blande farger.

Jeg mislyktes
titalls ganger.

Når jeg blandet inn jord,
ble fargen for tung.

Når jeg la til gult,
ble den for lett.
Når jeg prøvde å bevare
minnet om det grønne,

ble den falsk.

Når jeg bare fremhevet
tørrheten,

ble den
en død farge.

Dager gikk.

Og da den fargen
til slutt viste seg
på lerretet,

stanset jeg hånden

og så lenge
på den.

Det var ikke jeg
som hadde skapt den.

Stedets natur og liv hadde lånt
hånden min

for å male
sin egen farge.

Den dagen
forstod jeg for første gang:

maleri
er ikke noe
jeg gjør.

Jeg stod foran
ponnien.

Den dagen
jeg for første gang
så dette dyret
på marken,

kunne jeg ikke røre meg
på lenge.

Det var en liten hest,

mager,

med bustete man.

Den var ikke stor
som hestene
på fastlandet.

Den hadde ingen glans.

Den var ingen veddeløpshest.
Den var ingen trekkhest.

Den var bare
et gammelt dyr

som hadde levd
ved å holde ut

vinden,

regnet,

solen
på denne øya.

Den så på meg.

Og jeg
så på den.

Da skjedde
noe underlig.

I det dyrets
bøyde rygg

så jeg
min egen rygg.

I den senkede halsen

så jeg
min egen hals.
I manen
som vinden hadde filtret til,

så jeg mitt eget hår

etter førti år
med vandring
og tilbakekomst.

Jeg skammet meg.

Og samtidig
kjente jeg
en underlig glede.

Da jeg levde
på fastlandet,

ville jeg male
store hester.

Hester
med blanke muskler,

med maner
som fløy i vinden,

majestetiske hester.

Hester
slik vestlige malere
hadde malt dem.

Men på denne øya
fantes det ikke
slike hester.

På denne øya
fantes det en hest
som lignet meg.

En som var skjøvet bort.

En som var blitt liten.

Og likevel —

en som
ikke dro.

Den dagen
vendte jeg tilbake
til atelieret

og malte for første gang
ponnien.

Jeg malte den ikke stor.

Jeg malte den ikke praktfull.

Jeg malte den bare
slik den var:

den bøyde ryggen,

den senkede halsen,

den bustete manen.
Da maleriet var ferdig
og jeg tok et skritt tilbake,

smilte jeg.

Det var ikke et portrett
av ponnien.

Det var
mitt selvportrett.

Jeg tok imot
kråken.

En vintermorgen

satt en svart fugl
ved vinduet
til atelieret mitt.

Det var en gammel kråke,

mager,

med ett uklart øye
og bare ett bein.

Når de andre fuglene
fløy i flokk,

ble den igjen
alene.

Jeg jaget den ikke bort.

Jeg så den bare
rett i ansiktet.

På fastlandet sa folk
at kråken ikke varslet lykke.
Når en kråke skrek, sa de
at det brakte ulykke,
og strødde salt.

Også jeg
lærte det slik
i lang tid

og trodde på det.

Men den morgenen

var kråken
ved vinduet

ikke en skapning
man måtte frykte.
Den var bare
en som ikke kunne dra.

En som var skjøvet ut
av sin egen flokk.

En som ser på verden
med ett øye.

Og en
som til slutt

ikke forlot
denne øya.

Jeg kjente den igjen.

Jeg forstod
at noe
i denne fuglen

også fantes
i meg.

En som var skjøvet
ut til kanten
av fastlandets kunstverden.

En som kanskje
så på verden

med ett øye,

med feil øye.
Og likevel —

en som ikke forlot
sin plass.

Fra den dagen
begynte jeg å male
kråker.

Menneskene undret seg.

«Hvorfor akkurat kråker?

Det finnes jo skjærer.

Det finnes hvite hegrer.»

Jeg kunne ikke
svare.

Jeg bare
visste.

Kråken
er ikke et lykkelig varsel.

Den er heller ikke
et mørkt varsel.

Kråken
er formen
til dem som har holdt ut
i stedets natur- og livsmiljø.
Formen til dem
som ikke har forlatt
denne øya.

Til dem som har voktet
dette stedet.

Til dem som,
helt til slutt,

ikke mistet
sin egen farge.

Kråken
i maleriene mine

er ikke sorgfull.

Den har bare ansiktet
til en
som har holdt ut lenge.

Og jeg vet:

mitt eget ansikt

ligner mer og mer

på det ansiktet.

Jeg stod i stormen.
Den høsten stilnet ikke vinden på tre døgn. Tak ble revet av, fiskebåter ble knust, og menneskenes uro blandet seg med vinden.

Jeg kunne ikke sitte i atelieret. Jeg vet ikke hva som trakk meg ut. Med bare én stokk i hånden, uten engang en stråkappe mot regnet, gikk jeg til klippen.

Bølgene reiste seg som fjell og styrtet sammen. Vinden dyttet meg. Ett skritt til, og jeg ville bli sugd inn i det svarte havet. Merkelig nok var jeg ikke redd.

Vinden rev seg inn gjennom klærne mine, gikk en runde gjennom kroppen og ut igjen. For første gang forstod jeg hva det vil si å være inne i stedets natur- og livsmiljø.

På fastlandet søkte jeg ly for regnet. Jeg stengte vinden ute og fryktet stormen. De var noe utenfor meg, noe som truet meg.

Men den dagen på klippen forstod jeg. Stedets natur- og livsmiljø er ikke utenfor meg. Det er stedet jeg bare kan eksistere innenfor.

Stormen var ikke en katastrofe. Den var øyeblikket da dette miljøet åpenbarte seg dypest. Og først i det øyeblikket ble jeg en del av det.

Tilbake i atelieret begynte jeg å male havet. Mitt hav er ikke stille. Det er alltid i opprør. Svart, voldsomt og levende.

Folk spør: «Hvorfor maler du ikke et rolig hav?» Jeg svarer: «Havet jeg så, var aldri stille.»

Den dagen på klippen så jeg havet jeg skulle male hele livet.

Jeg forlot
fargene.
Det fantes farger
jeg hadde brakt med meg
fra Tokyo.

Koboltblått,

kadmiumrødt,

dyp ultramarin,

klar sinober.

Det var kostbare farger,
ført fra Europa,

og hver tube
var verdifull.

I lang tid
passet jeg nøye
på dem.

Jeg brukte dem ikke
lettvint.

Jeg rengjorde dem godt
og la dem tilbake
på plass.

Men mens jeg levde
på denne øya,

begynte jeg å kjenne
at disse fargene
ble mer og mer fremmede
for meg.

Koboltblått
kunne ikke male
havet ved denne øya.

Dette havet
var svartere,

grovere,

dypere.

Kadmiumrødt
fantes ingen steder
på denne øya.

Her fantes ingen farge
som ropte
på den måten.

Ikke ultramarin.

Ikke sinober.

Ingen av dem
var språket
til stedets natur og liv.

En dag
samlet jeg
disse fargene
på ett sted.

Jeg så lenge
på dem.

De var glansen
fra min ungdom.

De var beviset
på min fremgang.

De var
min stolthet.

Men de var ikke
fargene
til denne øya.

Jeg kastet dem ikke.

Jeg la dem bare
i en dyp skuff

og tok dem aldri frem
igjen.

I deres sted
lot jeg nye farger bli igjen.

Jord,

svart tusj,

og det tørre gressets farge,
som jeg hadde laget
med egne hender.

De skinte ikke.

De var bare tre.

Menneskene undret seg.

«Er det ikke
for få farger?

De burde bruke
flere nyanser.»

Jeg kunne ikke
svare.

Jeg bare
visste.

Et maleri blir ikke rikere
fordi det har
mange farger.

Først når fargene
er få,

kan hver av dem
finne
sin plass.

Nå finnes det
på lerretet mitt

bare tre farger.
Men jeg vet:

i disse tre fargene
finnes hele tiden
til denne øya.

Og stedet
jeg lot stå igjen
mellom fargene,

det tomme rommet,

var det tyngste.

Tomrommet
var ikke tomt.

Der fantes

det som ikke ble sagt,

det som ikke ble malt,

og tiden
som ble stående igjen.

Å gi slipp
var det vanskeligste.

Men først etter
at jeg hadde gitt slipp,

begynte jeg til slutt
å male.

Jeg risset inn
navnet mitt.

Den dagen
var ikke spesiell.

Jeg hadde bare fullført
et maleri

og vasket
penselen.

Plutselig så jeg
at et hjørne
av lerretet
var tomt.

Det var stedet
for signaturen.

Hånden min
stanset et øyeblikk.

I lang tid

hadde det vært vanskelig
å skrive
mitt eget navn.

Navnet
fra Tokyo-årene

bar i seg
en japansk uttale.

Navnet
fra Seoul-årene

bar tyngden
av kunstverdenen.

Ingen navn
passet

til dette stedet,

til dette maleriet.

Jeg tok penselen,

og la den
fra meg igjen.

Jeg satt slik
lenge.

Jeg vet ikke
hva som førte meg
i det øyeblikket.

Jeg dyppet en liten pensel
i svart tusj

og skrev ett eneste tegn
i hjørnet av lerretet.

志.

Ji.

Vilje.

Hensikt.

Jeg skrev det lite.

Jeg skrev det ikke
med stolthet.

Jeg skrev det bare
som et tegn:

at et menneske,

som bærer en vilje
i seg,

står
på dette stedet.

Det var ikke
et kunstnernavn.

Det var ikke
mitt borgerlige navn.
Det var bare
et navn

jeg gav
meg selv.

Ikke et navn
gitt av Tokyo.

Ikke et navn
gitt av Seoul.

Ikke et navn
gitt av en lærer

eller av en familie.

På stedet
der hendene mine
ble tomme,

på stedet
der jeg knelte
foran stedets natur og liv,

på stedet
der jeg tok imot
det tørre gressets farge,

var det ett eneste tegn
som steg
ut av mitt indre.

Jeg så lenge
på det.
Jeg skammet meg ikke.

Til slutt

kunne jeg skrive
mitt eget navn

på et maleri
jeg selv hadde malt.

Men med tiden

forstod jeg:

det ene tegnet
var ikke bare et navn.

Alle maleriene
jeg malte
i livet mitt

bar til slutt
den samme viljen.

Derfor var tegnet
en signatur

og samtidig
en tittel.

Navnet
jeg gav meg selv

ble tittelen
på alle bildene mine.

Det krevde
førti år.

Jeg mistet
ordene.

Fra den dagen
jeg risset inn
navnet mitt,

talte jeg
stadig mindre.

Ikke engang til dem
som kom for å besøke meg

gav jeg lenger
lange svar.

I brevene
skrev jeg bare
korte setninger.

Noen ganger gikk
en hel dag
uten at jeg sa
ett eneste ord.

Av og til spurte folk
lavmælt:

«Er du ikke frisk?»

Jeg bare
smilte.

Jeg var ikke syk.

Det var bare det

at jeg hadde
stadig mindre
å si.

Det var underlig.

Da jeg levde
på fastlandet,

talte jeg mye.

Jeg forklarte
maleriets teorier.

Jeg diskuterte
med kolleger
hele natten.

Jeg skrev
om Vestens strømninger

og om Østens ånd.

Jeg trodde
at disse ordene

var tanken min.

Men da jeg kom
til denne øya,

forstod jeg.

Mange ord
var ikke tanken min.

De var bare ord
sagt av frykt
for stillheten.

På denne øya

var stillheten
ikke skremmende.

Da jeg sluttet
å tale,

begynte jeg å høre
andre lyder.

Lyden av vinden
som rører ved gresset.
Lyden av Jejus lille hest
som tar pusten igjen.

Lyden av kråken
som folder vingene sammen.

Lyden av havet
som beveger seg langt borte.

Og under alle
disse lydene

fantes den lave stemmen
til selve stedets natur og liv.

Først da jeg ikke talte,

kunne jeg til slutt
høre
den stemmen.

En dag
spurte en besøkende meg:

«Mester,
føler De Dem ikke ensom
på denne øya?»

Jeg kunne ikke
svare.

Jeg åpnet bare
vinduet
litt mer.
Den besøkende
forstod nok ikke.

Men det
var mitt svar.

Der det ikke finnes ord,

fylles rommet av stedets natur og liv.

Og der stedets natur og liv
fyller rommet,

vokser maleriet.

Siden den gang

har jeg ikke lenger rettet
én eneste skjelvende linje
i maleriene mine.

Hvis jeg hadde vært ung,

ville jeg ha visket bort
den skjelvingen.
Men jeg lot den bli
slik den var.

Det tok meg lang tid
å lære:

å være levende
kommer før
å være fullkommen.

Nå

svarer jeg ikke
med ord.

Jeg svarer
med maleri.

Jeg ble
stedets natur og liv.

I morges
åpnet jeg vinduet
til atelieret.

Vinden kom inn
og rørte ved kanten
av klærne mine.

Jeg snudde meg ikke.

Jeg tok bare
penselen.

Da jeg først kom
til denne øya,

var jeg redd
for alt.

Jeg var redd
for vinden.

Jeg var redd
for stormen.

Jeg var redd
for stillheten.

Og mest av alt

var jeg redd
for meg selv.

Jeg var redd
for å bli et menneske
med tomme hender.

Jeg var redd
for å miste
navnet mitt.

Jeg var redd
for at menneskene
skulle glemme meg.

Men nå
er jeg ikke lenger redd.

Fordi hendene mine
ble tomme,

fylte stedets natur og liv
hendene mine.

Fordi jeg la fra meg
alt,

steg ett navn
ut av mitt indre.

Fordi menneskene
glemte meg,

husket stedets natur og liv
meg.

På fastlandet

malte jeg
malerier.

På denne øya

ble jeg
et maleri.

Den bøyde ryggen min
ligner ryggen
til Jejus lille hest.

Det uklare øyet mitt
ligner øyet
til den gamle kråken.

De tørre hendene mine
ligner
det tørre gressets farge.

Stillheten min
ligner den lave stemmen
til stedets natur og liv.

I ungdommen

lærte jeg
å male godt.

Først i alderdommen
lærte jeg

hva jeg måtte
forlate.

Maleriet mitt
kom sent.

Nettopp derfor

kunne det til slutt
bli mitt.

Nå vet jeg.

Livet
er eksil.

Men kunsten
er velsignelse.

En velsignelse
man bare kan ta imot
på eksilets sted.

På fastlandet

hadde jeg maleri.

På denne øya

hadde jeg stedets natur og liv.

Og stedets natur og liv
tok meg inn
i seg.

En dag
kommer øyeblikket

da jeg legger fra meg
penselen.

Den dagen

skal vinden ta imot
mitt siste åndedrag

og gi det tilbake

til markene,

til havet,

til det tørre gresset.

Jeg sørger ikke
over det.

For jeg er allerede
en del
av dette natur- og livsmiljøet.