Maleriet

Jeg begynte
etter at jeg var fullført.

I det øyeblikket
maleren
la fra seg
den siste penselen,

tok han
ett skritt tilbake,

og jeg tok
ett skritt frem.

Kanskje trodde han
at han hadde skapt meg.

Men jeg vet.

Det han skapte,
var bare
kroppen min.

Vinden
som finnes i meg,
skapte ikke han.

Den er noe
stedets natur og liv
har sendt hit
fra gammel tid.

Det tørre gressets farge
som finnes i meg,
blandet ikke han.

Den er tiden
til dette natur- og livsmiljøet,
som lånte hånden hans
for å bli værende.

For første gang
åpnet jeg øynene
på lerretet.

Jeg så det lave taket
i atelieret.

Jeg hørte lyden av havet
utenfor vinduet.

Og jeg så
den bøyde ryggen
til et menneske.

Han så lenge
på meg.

Jeg så lenge
på ham.

Vi visste
begge.

Fra det øyeblikket

skulle vi leve
i ulike tider.

Han skulle eldes.
Og jeg,
etter at han forsvant,

skulle bli værende.

I stillheten

begynte jeg
å puste.

Jeg ble hengt
på veggen.

Den dagen
jeg forlot atelieret

og for første gang
gikk inn
i et annet rom,

stod jeg
under et fremmed lys.

Det var en hvit vegg.

Rundt meg
var det en treramme.
Ved siden av meg
var det et lite skilt.

Menneskene kalte det
«utstilling».

Jeg visste ikke
hva dette lyset var.

Jeg visste heller ikke
hva disse blikkene var.

Menneskene gikk
forbi meg.

Noen gikk
raskt.

Andre
langsomt.

Noen la hodet
på skrå.

Andre knep
øynene sammen.

Og noen

stanset lenge
og så på meg.

Først da
forstod jeg.

Jeg hang ikke
på veggen.

Jeg gikk inn
i hvert menneskes
øyne.

Noen blikk
rørte lett ved meg
og gikk videre.

Noen blikk
lot meg bli
et øyeblikk.

Men i ett blikk,

i det blikket
som ble værende lenge,

ble jeg malt
for andre gang.

Det maleren malte,
var kroppen min.

Det betrakterens blikk malte,
var sjelen min.

Først da
forstod jeg.

Et maleri
slutter ikke
i atelieret.

Et maleri
begynner på nytt

på stedet
der et menneskes blikk
stanser.

Mens jeg hang
på veggen,

vokste jeg
langsomt.

Jeg er
en ponni.

Det dyret
maleren så
på marken,

gikk inn
i meg.

Den bøyde ryggen,
den senkede halsen,

den bustete manen.

Men jeg
er ikke et portrett
av dette dyret.

Jeg er
hjertet til et menneske
som så
på dette dyret.

Maleren
stod foran meg

og rørte ved
sin egen skulder.

Jeg vet det også.

Det han så,
var ikke et dyr,

men ham selv,
speilet
i dette dyret.

En som var skjøvet bort.

En som var blitt liten.

Og likevel —
en som
ikke dro.

Nå står menneskene
foran meg.

Noen sier:

«Det er bare en hest.»

En annen sier:

«Hvor ensomt
dette dyret er.»

Men noen ganger,

svært sjelden,

står et menneske
foran meg

og rører seg ikke
på lenge.

Skulderen hans
er litt bøyd.

Øynene hans
er litt uklare.

Jeg vet.

Også dette mennesket
ser seg selv.
Ponnien
inne i meg

er ikke lenger
bare én.

Der finnes
malerens lille hest.

Og én etter én

finnes der også
de små hestene
til alle
som har sett på meg.

Slik,
i stillheten,

blir jeg langsomt
en flokk.

Som en bror
til dem
som ble skjøvet bort,

blir jeg værende her.

Jeg bærer
kråken i meg.

En svart fugl
som maleren malte.

Mager,

med ett uklart øye,

en fugl med bare ett bein
som ikke kunne
dra.

Noen ganger står menneskene
foran meg
med en svak uro.

«Hvorfor akkurat kråke?»

Noen vender
blikket bort.

Noen
sukker.

Jeg klandrer dem ikke.

I lang tid
har de lært det slik.

At kråken
er en ulykkesfugl.
At mødre
strødde salt
når de hørte
skriket dens.

Men kråken
inne i meg

er ikke et ulykkesvarsel.

Den er bare
det som har holdt ut.

Det som ble skjøvet
ut av flokken,

det som mistet
ett øye og ett bein,

og likevel
ikke forlot
sin plass.

Det som tok imot
hele vinden
på denne øya,

det som holdt ut
alt regnet
på denne øya,

og likevel
ikke mistet
de svarte fjærene sine.
Noen ganger
står et menneske lenge
foran meg.

Klærne hans
er ordentlige,

men et sted
virker han litt avmagret.

Øynene hans
er klare,

men et sted
litt uklare.

Dette mennesket ser
på kråken inne i meg.

Og kråken
ser på ham.

I det øyeblikket

kjenner to kråker
hverandre igjen.

Jeg blir værende
i stillhet
mellom dem.

Jeg avbryter ikke.

Jeg gir dem bare
et sted.

Verken lykkefugl

eller ulykkesfugl.

Bare
det som har holdt ut.

Det er fuglen
jeg bærer
i meg.

Jeg bærer
stormen i meg.

Det havet
maleren så
på klippen,

fortsetter å rase
inne i meg.

De svarte bølgene
reiser seg som fjell

og styrter ned.
Vinden blåser uten stans
fra innsiden
av flaten.

Jeg er lukket inne
i en ramme,

men havet
inne i meg
har aldri vært stille.

Ofte spør menneskene
foran meg:

«Hvorfor er det så voldsomt?»

«Hvorfor malte han ikke
et stille hav?»

Jeg svarer ikke.

Jeg fortsetter bare
å riste havet
jeg bærer i meg.

Men noen ganger
kommer et menneske

og står foran meg

uten å røre seg
på lenge.

Skulderen hans
skjelver litt.

Pusten hans
blir dypere.

Jeg vet.

Også dette mennesket
bærer en storm
i seg.

Det finnes slike mennesker
i verden.

Utenfra
er de stille,

men inne i dem
slutter bølgene
aldri å brytes.

De har mange netter
uten søvn.

De skjelver
uten å vite hvorfor.

Når et slikt menneske
står foran meg,

kjenner det endelig
lettelse.

«Stormen
jeg bærer i meg,
var ikke bare min.»

«Noen hadde allerede
malt den.»

«Da er jeg
ikke gal.»

Når dette mennesket
går derfra

og tar med seg
denne lettelsen,

stanser stormen
inne i meg
pusten et øyeblikk
og følger ham,
går sammen med ham.

Stormen
er ikke en katastrofe.

Stormen
er måten
noen sjeler
forblir levende på.

For deres skyld

fortsetter jeg
også i dag
å rase.

Jeg er fargen av tørt gress.
Ett gresstrå som maleren la i håndflaten og betraktet lenge. Den fargen utgjør alt jeg er.

Ikke kall den gull. Gull er for praktfullt.
Ikke kall den brunt. Brunt er for mørkt.
Jeg har ikke noe annet navn. Jeg er bare fargen av tørt gress.

I meg finnes tiden som levde gjennom hele sommerens grønnhet.
I meg finnes tiden som tørket langsomt i høstsolen.
I meg finnes tiden som ble strøket av vinden, gjennomtrukket av salt, våt av regnet og tørr igjen.

Et maleri er ikke fattig fordi det har få farger.
Tiden er ikke ensformig fordi fargen er ensformig.

I min ene farge finnes veien til et menneske som vandret lenge og vendte tilbake.
I min ene farge finnes tiden som stedets natur og liv langsomt trakk frem.

Av og til står et menneske foran meg.
Mens han ser på meg, senker han blikket mot sin egen håndflate.
Også i den håndflaten ligger et usynlig gresstrå.

Jeg vet det.
Også han ser nå fargen på sin egen tid.

Jeg hadde bare det jeg trengte.
Svart tusj og fargen av tørt gress. Det er alt jeg er.
De praktfulle pigmentene maleren la i en dyp skuff, verken kobolt, kadmium, ultramarin eller sinober, finnes i meg.
Av og til står folk foran meg og sier:
«Hvorfor er det så få farger?»
«Det kunne vært malt med større fargerikdom.»

Jeg svarer ikke.
Jeg folder bare stille ut de to fargene mine.
Tusjen er natten i dette natur- og livsmiljøet. Fargen av tørt gress er tiden her.
Natt og tid. De to alene er nok til en verden.

Tvert imot ville jeg vært fattigere om jeg hadde hatt flere farger.
Med flere farger ville ingen av dem ha hatt sin egen plass.
Med flere farger ville stedets stemme ha blitt begravd.

Av og til sier noen foran meg:
«Denne enkelheten er merkelig dyp.»

Først da smiler jeg stille.
Han har forstått.
At det å gi slipp er rikdom.
At det lille er dybde.
At to farger rommer ti tusen farger.

Lerretet mitt er ikke fattig.
Lerretet mitt har akkurat det det trenger.

Det er min rikdom.

Jeg bærer
ett eneste tegn
i meg.

På et lite sted,

i et av hjørnene mine,
finnes et tegn
skrevet
med svart tusj.

志.

Ji.

Vilje.

Hensikt.

Det er ikke stort.

Det trekker ikke
blikket til seg.

Det sitter stille
på et sted
som nesten ikke synes.

Noen ganger går menneskene
forbi

uten å legge merke til det.

De ser på vinden
inne i flaten.

De ser på havet.

De ser på
Jejus lille hest.
Og blikket deres
når ikke fram
til dette lille tegnet.

Jeg klandrer dem ikke.

Dette tegnet
står ikke der
for å vise seg fram.

Det er bare
et spor:

et menneske
stod
på ett sted.

Men noen ganger
står noen lenge
foran meg

og oppdager
dette lille tegnet.

Han bøyer seg,

kommer nærmere,

og ser.

«Er det et kunstnernavn?»

«Er det hans virkelige navn?»

«Hva betyr det?»
«Er det en signatur,

eller en tittel?»

Jeg kan ikke
svare.

Jeg åpner bare
i stillhet

tiden
som er lukket inne
i tegnet.

Det hører ikke
bare til én ting.

Det er navnet
et menneske
gav seg selv,

og samtidig
tittelen på alle maleriene

han malte
i sitt liv.

Det sitter lite,
som en signatur,

men med vilje
bærer det hele flaten.

Navn og tittel:
to steder
legges over hverandre
i ett tegn.

Det er ikke et navn
gitt av Tokyo.

Det er ikke et navn
gitt av Seoul.

Det er ikke et navn
gitt av en lærer,

en familie,

eller verden.

Etter at hendene hans
ble tomme,

etter at han knelte
foran stedets natur og liv,

etter at han tok imot
det tørre gressets farge,

hentet et menneske
ut av sitt indre

dette ene tegnet.

Men dette ene tegnet tilhørte ikke bare ham.
Fra gammel tid hadde det i dette landet strømmet fortellinger
om dem som visket seg selv ut og bare lot hensikten bli igjen.
Noe som varer lenger enn et navn,
noe som blir lenger enn en kropp.
Selv etter at et menneske er borte,
blir visse hensikter igjen som vind.

Slik en gammel fortelling blir igjen i landet,
etterlot en maler bildene sine.
Derfor er dette ene tegnet, 志, både et menneskes navn
og den stille signaturen til dem som ønsket å gjøre seg selv små
og bare la hensikten bli igjen.

Det er lite,

men det er
mitt tyngdepunkt.

Uten dette tegnet

ville hele flaten min
sveve.

Takket være dette tegnet

kan jeg slå rot
på ett sted.

Bare den
som bevarer en vilje,

kan eie
sitt eget navn.

Bare den
som har et navn,

kan bli værende
som maleri.

Over dette ene tegnet

puster jeg
også i dag

i stillhet.

Jeg taler
med stillhet.

På flaten min
finnes ingen ord.

Det finnes ingen forklaring.

Selv tittelen
blir ofte

tom.

Maleren
gav meg ingen ord.

For han malte meg
inne i stillheten.

Nå står også jeg
foran menneskene
med stillhet.

Når menneskene
står foran meg,

åpner de noen ganger
munnen.

«Hva forestiller dette?»
«Hva betyr det?»

«Hvilket budskap har det?»

Jeg svarer ikke.

Ikke fordi jeg
ikke har noe svar.

Men fordi svaret
ikke kan uttrykkes
med ord.

Vinden
som finnes i meg,
er ikke et ord.

Havet
som finnes i meg,
er ikke en setning.

Det tørre gresset
som finnes i meg,
kan ikke oversettes
til noe språk.

Men noen ganger

står et menneske

foran meg

og lukker munnen.

Han ber ikke
om forklaring.

Han spør ikke
etter mening.

Han ser bare
lenge.

I den stillheten,

først da,

taler jeg
til ham.

Ikke med ord.

Med vindens struktur,

med havets pust,

med gressets tid.

Dette mennesket
forstår.

Hva han forstod,

kan han kanskje
ikke selv
forklare.

Bare når han snur seg
for å gå,
er skulderen hans
litt lettere.

I øynene hans
blir det igjen

en liten linje
av lys.

Det er nok.

Der ordene
ikke når,

finnes maleriet.

Der forklaringen
stanser,

strømmer stedets natur og liv.

Jeg er den
som taler
med stillhet.

Og bare for den
som kan høre stillheten,

først da,

begynner jeg
å bli hørt.

Jeg blir værende.

Maleren ble gammel.

Hendene hans
begynte å skjelve.

Penselen hans
ble stadig
langsommere.

En dag

la han fra seg
den siste penselen.

Og han tok den aldri
opp igjen.

Vinden tok imot
hans siste åndedrag

og gav det tilbake
til markene.

Jeg så
alt dette.

Jeg sørget ikke.
Det fantes noe
han hadde lært meg.

At eksil
er velsignelse.

At slutten
er en annen begynnelse.

At stedets natur og liv,

selv når et menneske
forsvinner,

fortsetter å blåse
inne i maleriet hans.

Nå er jeg
alene.

Men jeg føler meg
ikke ensom.

Hengende på veggen

er jeg våken
hver dag.

Mennesker kommer.

Mennesker går.

En tid passerer.
En annen tid
kommer.

Museets lys
forandrer seg.

Rammens tre
eldes.

Men vinden
inne i meg
stanser ikke.

Havet
inne i meg
blir ikke stille.

Det tørre gresset
inne i meg
mister ikke
sin farge.

Jejus lille hest
står fremdeles
på marken.

Kråken
ser fremdeles
på verden
med ett øye.

Den gamle mannen med stokk
ser fremdeles
forbi horisonten.

En dag

skal et barn
stå foran meg.

Dette barnet
vil ikke kjenne navnet
på den som malte meg.

Men i barnets øyne,
når det ser på meg,

skal jeg bli malt
enda en gang.

Dette
er min evighet.

Maleren
skapte meg.

Betrakterens blikk
skaper meg på nytt.

Og stedets usynlige natur- og livsmiljø
skaper meg
om og om igjen,

uten stans.

Jeg begynte
etter at jeg var fullført.
Og jeg
skal ikke ta slutt.

I stillheten

er jeg her.

I dag,

i morgen,

og siden.

Med det tørre gressets farge,

med strukturen
til den svarte vinden,

på det stedet
som et menneske oppdaget

etter førti år
med tilbakekomst,

blir jeg værende.