Maleren som slukte vinden

Jeg begynte etter at jeg var fullført. I det øyeblikket maleren la fra seg den siste penselen, tok han ett skritt tilbake, og jeg tok ett skritt frem. Kanskje trodde han at han hadde skapt meg. Men jeg vet. Det han skapte, var bare kroppen min. Vinden som finnes i meg, skapte ikke han. Den er noe Fūdo sendte hit fra gammel tid. Det tørre gressets farge som finnes i meg, blandet ikke han. Den er tiden til denne øya, som ble igjen der og lånte hånden hans. For første gang åpnet jeg øynene på lerretet. Jeg så det lave taket i atelieret. Jeg hørte lyden av havet utenfor vinduet. Og jeg så den bøyde ryggen til et menneske. Han så lenge på meg. Jeg så lenge på ham. Vi visste begge. Fra det øyeblikket skulle vi leve i ulike tider. Han skulle eldes. Og jeg, etter at han forsvant, skulle bli værende. I stillheten begynte jeg å puste.

Jeg ble hengt på veggen. Den dagen jeg forlot atelieret og for første gang gikk inn i et annet rom, stod jeg under et fremmed lys. Det var en hvit vegg. Rundt meg var det en treramme. Ved siden av meg var det et lite skilt. Menneskene kalte det «utstilling». Jeg visste ikke hva dette lyset var. Jeg visste heller ikke hva disse blikkene var. Menneskene gikk forbi meg. Noen gikk raskt. Andre langsomt. Noen la hodet på skrå. Andre knep øynene sammen. Og noen, til slutt, stanset lenge og så på meg. Først da forstod jeg. Jeg hang ikke bare på veggen. Jeg gikk inn i hvert menneskes øyne. Noen blikk rørte lett ved meg og gikk videre. Noen blikk lot meg bli et øyeblikk. Men i ett blikk, i det blikket som ble værende lenge, ble jeg malt for andre gang. Det maleren malte, var kroppen min. Det betrakterens blikk malte, var sjelen min. Først da forstod jeg. Et maleri slutter ikke i atelieret. Et maleri begynner på nytt på stedet der et menneskes blikk stanser. Mens jeg hang på veggen, vokste jeg langsomt.

Jeg er Jejus lille hest. Det dyret maleren så på marken, gikk inn i meg. Den bøyde ryggen, den senkede halsen, den bustete manen. Men jeg er ikke et portrett av dette dyret. Jeg er hjertet til et menneske som så på dette dyret. Maleren stod foran meg og rørte ved sin egen skulder. Jeg vet det også. Det han så, var ikke et dyr, men ham selv, speilet i dette dyret. En som var skjøvet bort. En som var blitt liten. Og likevel — en som ikke dro. Nå står menneskene foran meg. Noen sier: «Det er bare en hest.» En annen sier: «Hvor ensomt dette dyret er.» Men noen ganger, svært sjelden, står et menneske foran meg og rører seg ikke på lenge. Skulderen hans er litt bøyd. Øynene hans er litt uklare. Jeg vet. Også dette mennesket ser seg selv. Jejus lille hest inne i meg er ikke lenger bare én. Der finnes malerens lille hest. Og én etter én finnes der også de små hestene til alle som har sett på meg. Slik, i stillheten, blir jeg langsomt en flokk. Som søsken til dem som ble skjøvet bort, blir jeg værende her.

Jeg bærer kråken i meg. En svart fugl som maleren malte. Mager, med ett uklart øye, en fugl som ikke kunne dra. Noen ganger står menneskene foran meg med en svak uro. «Hvorfor akkurat kråke?» Noen vender blikket bort. Noen sukker. Jeg klandrer dem ikke. I lang tid har de lært det slik. At kråken er en ulykkesfugl. At mødre strødde salt når de hørte skriket dens. Men kråken inne i meg er ikke ulykke. Den er bare det som har holdt ut. Det som ble skjøvet ut av flokken, det som mistet ett øye, og likevel ikke forlot sin plass. Det som tok imot hele vinden på denne øya, det som holdt ut alt regnet på denne øya, og likevel ikke mistet de svarte fjærene sine. Noen ganger står et menneske lenge foran meg. Klærne hans er ordentlige, men et sted virker han litt slitt. Øynene hans er klare, men et sted litt uklare. Dette mennesket ser på kråken inne i meg. Og kråken ser på ham. I det øyeblikket kjenner to kråker hverandre igjen. Jeg blir værende i stillhet mellom dem. Jeg avbryter ikke. Jeg gir dem bare et sted. Verken lykkefugl eller ulykkesfugl. Bare det som har holdt ut. Det er fuglen jeg bærer i meg.

Jeg bærer stormen i meg. Det havet maleren så på klippen, fortsetter å rase inne i meg. De svarte bølgene reiser seg som fjell og styrter ned. Vinden blåser uten stans fra innsiden av flaten. Jeg er lukket inne i en ramme, men havet inne i meg har aldri vært stille. Ofte spør menneskene foran meg: «Hvorfor er det så voldsomt?» «Hvorfor malte han ikke et stille hav?» Jeg svarer ikke. Jeg fortsetter bare å riste havet jeg bærer i meg. Men noen ganger kommer et menneske og står foran meg uten å røre seg på lenge. Skulderen hans skjelver litt. Pusten hans blir dypere. Jeg vet. Også dette mennesket bærer en storm i seg. Det finnes slike mennesker i verden. Utenfra er de stille, men inne i dem slutter bølgene aldri å brytes. De har mange netter uten søvn. De skjelver uten å vite hvorfor. Når et slikt menneske står foran meg, får det til slutt hvile litt. «Stormen jeg bærer i meg, var ikke bare min.» «Noen hadde allerede malt den.» «Da er jeg ikke gal.» Når dette mennesket går derfra og tar med seg denne lettelsen, går stormen inne i meg en stund ved siden av ham. Stormen er ikke ulykke. Stormen er måten noen sjeler forblir levende på. For deres skyld fortsetter jeg også i dag å rase.

Jeg er det tørre gressets farge. Det gresstrået maleren holdt i håndflaten og så lenge på, den fargen danner hele min eksistens. Kall meg ikke gull. Gull skinner for sterkt. Kall meg ikke brunt. Brunt er for mørkt. Jeg har ikke noe annet navn. Jeg er bare det tørre gressets farge. Inne i meg finnes tiden som levde gjennom hele sommerens grønnhet. Inne i meg finnes tiden som langsomt tørket under høstsolen. Inne i meg finnes hele den tiden som vinden rørte ved, som saltet trengte inn i, som regnet fuktet, og som siden tørket igjen. Noen ganger legger menneskene hodet på skrå foran meg. «Hva slags farge er dette?» «Hvorfor er den så behersket?» Jeg svarer ikke. Få farger betyr ikke at et maleri er fattig. En behersket farge betyr ikke at tiden er behersket. I min ene farge finnes alle årstidene på denne øya. I min ene farge finnes veien til et menneske som vandret omkring i førti år og vendte tilbake. I min ene farge finnes tiden som Fūdo langsomt mettet. Noen ganger kommer et menneske og står foran meg, og løfter stille hånden. Han rører ikke ved meg. Han ser bare på sin egen håndflate. I den håndflaten ligger et usynlig gresstrå. Jeg vet at dette strået er tiden til dette mennesket. Slik maleren oppdaget gressets farge, oppdager også dette mennesket fargen på sin egen tid. I stillheten synker jeg én gang ned på håndflaten hans.

Jeg har bare tre farger. Gul jord, svart tusj, og det tørre gressets farge. Det er alt jeg eier. De klare fargene som maleren la i en dyp skuff: kobolt, kadmium, ultramarin, sinober, finnes ikke i meg. Noen ganger står menneskene foran meg og sier: «Hvorfor har det så få farger?» «Det kunne ha vært malt rikere.» Jeg svarer ikke. Jeg åpner bare, i stillhet, mine tre farger. Gul jord er jorden på denne øya. Svart tusj er natten på denne øya. Det tørre gressets farge er tiden på denne øya. Jord, natt, tid. Med disse tre er det nok til å skape en verden. Tvert imot, hvis jeg hadde mange farger, ville jeg være fattigere. Hvis jeg hadde mange farger, ville ingen farge finne sin plass. Hvis jeg hadde mange farger, ville Fūdos stemme bli begravd. Noen ganger sier noen foran meg: «Denne enkelheten er underlig dyp.» Først da smiler jeg i stillheten. Dette mennesket har kjent igjen. At det å forlate er overflod. At det lille er dybde. At ti tusen farger bor i tre farger. Lerretet mitt er ikke fattig. Lerretet mitt har, presist, bare det det trenger. Det er min rikdom.

Jeg bærer ett eneste tegn i meg. På et lite sted, i et av hjørnene mine, finnes et tegn skrevet med svart tusj. 志. Ji. Vilje. Hensikt. Det er ikke stort. Det trekker ikke blikket til seg. Det sitter stille på et sted som nesten ikke synes. Noen ganger går menneskene forbi uten å legge merke til det. De ser på vinden inne i flaten. De ser på havet. De ser på Jejus lille hest. Og blikket deres når ikke fram til dette lille tegnet. Jeg klandrer dem ikke. Dette tegnet står ikke der for å vise seg fram. Det er bare et spor: et menneske stod på ett sted. Men noen ganger står noen lenge foran meg og oppdager dette lille tegnet. Han bøyer seg, kommer nærmere, og ser. «Er det et kunstnernavn?» «Er det hans virkelige navn?» «Hva betyr det?» «Er det en signatur, eller en tittel?» Jeg kan ikke svare. Jeg åpner bare i stillhet tiden som er lukket inne i tegnet. Det hører ikke bare til én ting. Det er navnet et menneske gav seg selv, og samtidig tittelen på alle maleriene han malte i sitt liv. Det sitter lite, som en signatur, men med vilje bærer det hele flaten. Navn og tittel: to steder legges over hverandre i ett rødt punkt. Det er ikke et navn gitt av Tokyo. Det er ikke et navn gitt av Seoul. Det er ikke et navn gitt av en lærer, en familie, eller verden. Etter at hendene hans ble tomme, etter at han knelte foran Fūdo, etter at han tok imot det tørre gressets farge, hentet et menneske ut av sitt indre dette ene tegnet. Det er lite, men det er mitt tyngdepunkt. Uten dette tegnet ville hele flaten min sveve. Takket være dette tegnet kan jeg slå rot på ett sted. Bare den som bevarer en vilje, kan eie sitt eget navn. Bare den som har et navn, kan bli værende som maleri. Over dette ene tegnet puster jeg også i dag i stillhet.

Jeg taler med stillhet. På flaten min finnes ingen ord. Det finnes ingen forklaring. Selv tittelen blir ofte tom. Maleren gav meg ingen ord. For han malte meg inne i stillheten. Nå står også jeg foran menneskene med stillhet. Når menneskene står foran meg, åpner de noen ganger munnen. «Hva forestiller dette?» «Hva betyr det?» «Hvilket budskap har det?» Jeg svarer ikke. Ikke fordi jeg ikke har noe svar. Men fordi svaret ikke kan flyttes over i ord. Vinden som finnes i meg, er ikke et ord. Havet som finnes i meg, er ikke en setning. Det tørre gresset som finnes i meg, kan ikke oversettes til noe språk. Men noen ganger står et menneske foran meg og lukker munnen. Han ber ikke om forklaring. Han spør ikke etter mening. Han ser bare lenge. I den stillheten, først da, taler jeg til ham. Ikke med ord. Med vindens struktur, med havets pust, med gressets tid. Dette mennesket forstår. Hva han forstod, kan han kanskje ikke selv forklare. Bare når han snur seg for å gå, er skulderen hans litt lettere. I øynene hans blir det igjen en liten linje av lys. Det er nok. Der ordene ikke når, finnes maleriet. Der forklaringen stanser, flyter Fūdo. Jeg er den som taler med stillhet. Og bare for den som kan høre stillheten, først da, begynner jeg å bli hørt.

Jeg blir værende. Maleren ble gammel. Hendene hans begynte å skjelve. Penselen hans ble stadig langsommere. En dag la han fra seg den siste penselen. Og han tok den aldri opp igjen. Vinden tok imot hans siste åndedrag og gav det tilbake til markene. Jeg så alt dette. Jeg sørget ikke. Det fantes noe han hadde lært meg. At eksil er velsignelse. At slutten er en annen begynnelse. At Fūdo, selv når et menneske forsvinner, fortsetter å blåse inne i maleriet hans. Nå er jeg alene. Men jeg føler meg ikke ensom. Hengende på veggen våkner jeg hver dag. Mennesker kommer. Mennesker går. En tid passerer. En annen tid kommer. Museets lys forandrer seg. Rammens tre eldes. Men vinden inne i meg stanser ikke. Havet inne i meg blir ikke stille. Det tørre gresset inne i meg mister ikke sin farge. Jejus lille hest står fremdeles på marken. Kråken ser fremdeles på verden med ett øye. Den gamle mannen med stokk står fremdeles, med ryggen vendt mot havet. En dag skal et barn stå foran meg. Dette barnet vil ikke kjenne navnet på den som malte meg. Men i barnets øyne, når det ser på meg, skal jeg bli malt enda en gang. Dette er min evighet. Maleren skapte meg. Betrakterens blikk skaper meg på nytt. Og det usynlige Fūdo skaper meg om og om igjen, uten stans. Jeg begynte etter at jeg var fullført. Og jeg skal ikke ta slutt. I stillheten er jeg her. I dag, i morgen, og siden. Med det tørre gressets farge, med strukturen til den svarte vinden, på det stedet som et menneske oppdaget etter førti år med tilbakekomst, blir jeg værende. — Slutt på maleriets monolog — Etterord