Maleren som slukte vinden

Til slutt vendte jeg tilbake. Jeg forlot denne øya da jeg var seks år gammel. Til Osaka, til Tokyo, og siden igjen til Seoul. Siden den gang hadde førti år gått. Menneskene sa at jeg hadde lykkes. Jeg fikk en stor pris i Japan. Jeg etterlot navnet mitt i kunstverdenen i Seoul. Jeg underviste studenter ved universitetet. Jeg trodde at alt dette var en vei. Men en dag, da jeg plutselig så på et av mine egne malerier, forstod jeg. I det maleriet fantes ikke jeg. Der fantes spor av læreren min. Der fantes tidens mote. Der fantes Vestens teknikker. Men jeg fantes ikke der. Den natten kunne jeg ikke sove på lenge. Utenfor vinduet fløt Seouls lys forbi. Og et sted bortenfor disse lysene syntes jeg at jeg hørte vindens stemme. Det var vinden fra den fjerne dagen, da jeg forlot øya på min mors rygg. Jeg pakket tingene mine. Menneskene prøvde å stanse meg. «Hva skal De gjøre på den fjerne øya?» Jeg kunne ikke svare. Jeg visste bare én ting. Det var ikke jeg som dro dit. Noe kalte på meg. Da jeg steg av flyet og for første gang igjen tok imot den vinden, forstod jeg. Vinden var ikke mild. Den dyttet meg hardt, som om den ikke kjente meg igjen. Den blåste salt inn i klærne mine. Den slo to ganger mot skulderen min da jeg snudde meg. Likevel var denne grove berøringen ikke fremmed for meg. Det var den samme vinden jeg hadde tatt imot som barn på min mors rygg. Den første prøvelsen forstod jeg først med kroppen. Jeg hadde egentlig aldri dratt. Jeg hadde bare, lenge, svært lenge, vært på vei tilbake.

Hendene mine var tomme. Det første året etter at jeg kom tilbake kunne jeg ikke male noe. Jeg gjorde i stand atelieret. Jeg satte opp lerretene. Jeg åpnet fargene. Jeg tok penselen i hånden, men hånden rørte seg ikke. Jeg visste ikke hva jeg skulle male. Teknikkene jeg hadde lært i Tokyo virket stive på denne øya. Landskapene jeg hadde malt i Seoul fantes ikke her. Alt jeg eide, ble på dette stedet uten nytte. Jeg skammet meg. Et menneske som hadde malt i førti år stod foran et tomt lerret som et barn. Jeg lukket døren til atelieret og gikk ut på markene. Ikke fordi jeg ville se noe. Jeg ville bare være der. På jorden til denne øya. I vinden til denne øya. Solen stod opp og gikk ned. Gresset beveget seg. Jejus lille hest gikk forbi. Jeg gjorde ingenting. Jeg bare så. Det fantes også en dag da penselen min stanset lenge foran et lavt hus med stråtak. Huset var lite og stille. Før formen viste holdningen seg. Foran det huset begynte jeg langsomt å lære at maleriet ikke må ha hastverk. Slik gikk et år. Menneskene trodde kanskje at jeg hadde forlatt maleriet. Noen ganger trodde også jeg det. Men nå, når jeg ser tilbake, forstår jeg: det året var det viktigste året. Det tok meg et år å slippe alt jeg holdt i hendene. Det tok meg et år å bli et menneske med tomme hender. Først når hendene er tomme, kan Fūdo legge noe av sitt eget i dem. Den gangen visste jeg ennå ikke dette. Jeg bare ventet.

Jeg så gressets farge. Det var sent på høsten det året. Jeg satt på marken og uten å tenke strakte jeg ut hånden og plukket ett eneste gresstrå. Jeg la det i håndflaten og så lenge på det. Det var underlig. Jeg hadde malt i førti år, men jeg hadde aldri virkelig sett gressets farge. Jeg kalte den grønn og gikk videre. Jeg kalte den et tørt blad og glemte den. Men det strået, den dagen, i håndflaten min, kunne ikke kalles ved noe navn. Det var en farge som hadde levd gjennom hele sommerens grønnhet. Det var en farge som langsomt hadde tørket under høstsolen. Det var en farge vinden hadde rørt ved utallige ganger, som var mettet av salt. En farge skapt av tiden. En farge som Fūdo langsomt hadde mettet. Det var ikke gull. Gull skinte for sterkt. Det var ikke brunt. Brunt var for mørkt. Det var det tørre gressets farge. Den hadde ikke noe annet navn. Den fargen var bare den fargen. Jeg tok gresstrået med meg og vendte tilbake til atelieret. Jeg begynte å blande farger. Jeg mislyktes titalls ganger. Når jeg la til gul jord, ble fargen for tung. Når jeg la til gult, ble den for lett. Når jeg prøvde å bevare minnet om det grønne, ble den falsk. Når jeg bare fremhevet tørrheten, ble den en død farge. Dager gikk. Og da den fargen til slutt viste seg på lerretet, stanset jeg hånden og så lenge på den. Det var ikke jeg som hadde skapt den. Fūdo hadde lånt hånden min for å male sin egen farge. Den dagen forstod jeg for første gang: maleri er ikke noe jeg gjør.

Jeg stod foran Jejus lille hest. Den dagen jeg for første gang så dette dyret på marken, kunne jeg ikke røre meg på lenge. Det var en liten hest, mager, med bustete man. Den var ikke stor som hestene på fastlandet. Den hadde ingen glans. Den var ingen veddeløpshest. Den var ingen trekkhest. Den var bare et gammelt dyr som hadde levd ved å holde ut vinden, regnet, solen på denne øya. Den så på meg. Og jeg så på den. Da skjedde noe underlig. I det dyrets bøyde rygg så jeg min egen rygg. I den senkede halsen så jeg min egen hals. I manen som vinden hadde filtret til, så jeg mitt eget hår etter førti år med vandring og tilbakekomst. Jeg skammet meg. Og samtidig kjente jeg en underlig glede. Da jeg levde på fastlandet, ville jeg male store hester. Hester med blanke muskler, med maner som fløy i vinden, majestetiske hester. Hester slik vestlige malere hadde malt dem. Men på denne øya fantes det ikke slike hester. På denne øya fantes det en hest som lignet meg. En som var skjøvet bort. En som var blitt liten. Og likevel — en som ikke dro. Den dagen vendte jeg tilbake til atelieret og malte for første gang Jejus lille hest. Jeg malte den ikke stor. Jeg malte den ikke vakker. Jeg malte den bare slik den var: den bøyde ryggen, den senkede halsen, den bustete manen. Da maleriet var ferdig og jeg tok et skritt tilbake, smilte jeg. Det var ikke et portrett av Jejus lille hest. Det var mitt første selvportrett.

Jeg tok imot kråken. En vintermorgen satt en svart fugl ved vinduet til atelieret mitt. Det var en gammel kråke, mager, med ett uklart øye. Når de andre fuglene fløy i flokk, ble den igjen alene. Jeg jaget den ikke bort. Jeg så den bare rett i ansiktet. Menneskene sa at kråken ikke er en lykkefugl. Da jeg var liten, sa min mor: hvis kråken skriker, bringer den ulykke, og hun strødde salt. Også jeg lærte det slik i lang tid og trodde på det. Men den morgenen var kråken ved vinduet ikke en skapning man måtte frykte. Den var bare en som ikke kunne dra. En som var skjøvet ut av sin egen flokk. En som ser på verden med ett øye. Og en som til slutt ikke forlot denne øya. Jeg kjente den igjen. Jeg forstod at noe i denne fuglen også fantes i meg. En som var skjøvet ut til kanten av fastlandets kunstverden. En som kanskje så på verden med ett øye, med feil øye. Og likevel — en som ikke forlot sin plass. Fra den dagen begynte jeg å male kråker. Menneskene undret seg. «Hvorfor akkurat kråker? Det finnes jo skjærer. Det finnes hvite hegrer.» Jeg kunne ikke svare. Jeg bare visste. Kråken er ikke et lykkelig varsel. Den er heller ikke et mørkt varsel. Kråken er formen til dem som har holdt ut inne i Fūdo. Formen til dem som ikke har forlatt denne øya. Til dem som har voktet dette stedet. Til dem som, helt til slutt, ikke mistet sin egen farge. Kråken i maleriene mine er ikke sorgfull. Den har bare ansiktet til en som har holdt ut lenge. Og jeg vet: det ansiktet begynte langsomt å ligne mitt eget.

Jeg stod inne i stormen. Den høsten i tre dager og tre netter sluttet vinden ikke å blåse. Tak fløy av. Fiskebåter brakk i stykker. Menneskenes rop la seg over øya. Jeg kunne ikke lenger sitte i atelieret. Jeg vet ikke hva som dro meg ut. Med bare en stokk i hånden, uten engang å ha regnfrakk på, gikk jeg ut til klippen. Bølgene reiste seg som fjell og styrtet ned. Vinden dyttet meg. Hvis jeg hadde tatt ett skritt til, ville det svarte havet ha slukt meg. Og likevel, underlig nok, var jeg ikke redd. Tvert imot, jeg åpnet armene. Vinden rev i kanten av klærne mine, gikk inn i meg, gjorde en runde inne i kroppen min, og gikk ut igjen. For første gang forstod jeg hva det betyr å stå inne i Fūdo. På fastlandet gjemte jeg meg for regnet. Jeg beskyttet meg mot vinden. Jeg fryktet stormen. Alt dette var utenfor meg. Alt dette var noe som truet meg. Men den dagen, på klippen, forstod jeg. Fūdo er ikke utenfor meg. Fūdo er stedet der bare jeg kan finnes. Stormen var ikke en katastrofe. Stormen var øyeblikket da Fūdo åpenbarte seg selv dypest. Og jeg, bare i det øyeblikket, ble til slutt en del av Fūdo. Jeg vendte tilbake til atelieret og begynte å male havet. Mitt hav er ikke stille. Mitt hav er alltid opprørt. Det er svart, grovt, levende. Menneskene spør: «Hvorfor maler De ikke et stille hav?» Jeg svarer: «Havet jeg så, var aldri stille.» Den dagen, på klippen, så jeg havet jeg skulle male hele livet.

Jeg forlot fargene. Det fantes farger jeg hadde brakt med meg fra Tokyo. Koboltblått, kadmiumrødt, dyp ultramarin, klar sinober. Det var kostbare farger, ført fra Europa, og hver tube var verdifull. I lang tid passet jeg nøye på dem. Jeg brukte dem ikke lettvint. Jeg rengjorde dem godt og la dem tilbake på plass. Men mens jeg levde på denne øya, begynte jeg å kjenne at disse fargene ble mer og mer fremmede for meg. Koboltblått kunne ikke male havet ved denne øya. Dette havet var svartere, grovere, dypere. Kadmiumrødt fantes ingen steder på denne øya. Her fantes ingen farge som ropte på den måten. Ikke ultramarin. Ikke sinober. Ingen av dem var språket til dette Fūdo. En dag samlet jeg disse fargene på ett sted. Jeg så lenge på dem. De var glansen fra min ungdom. De var beviset på min fremgang. De var min stolthet. Men de var ikke fargene til denne øya. Jeg kastet dem ikke. Jeg la dem bare i en dyp skuff og tok dem aldri frem igjen. I deres sted lot jeg nye farger bli igjen. Gul jord, svart tusj, og det tørre gressets farge, som jeg hadde laget med egne hender. De skinte ikke. De var bare tre. Menneskene undret seg. «Er det ikke for få farger? De burde bruke flere nyanser.» Jeg kunne ikke svare. Jeg bare visste. Et maleri blir ikke rikere fordi det har mange farger. Først når fargene er få, kan hver av dem finne sin plass. Nå finnes det på lerretet mitt bare tre farger. Men jeg vet: i disse tre fargene finnes hele tiden til denne øya. Og stedet jeg lot stå igjen mellom fargene, det tomme rommet, var det tyngste. Tomrommet var ikke tomt. Der fantes det som ikke ble sagt, det som ikke ble malt, og tiden som ble stående igjen. Å la være igjen var det vanskeligste. Men først etter at jeg hadde latt det være igjen, begynte jeg til slutt å male.

Jeg risset inn navnet mitt. Den dagen var ikke spesiell. Jeg hadde bare fullført et maleri og vasket penselen. Plutselig så jeg at et hjørne av lerretet var tomt. Det var stedet for signaturen. Hånden min stanset et øyeblikk. I lang tid hadde det vært vanskelig å skrive mitt eget navn. Navnet fra Tokyo-årene bar i seg en japansk uttale. Navnet fra Seoul-årene bar tyngden av kunstverdenen. Ingen navn passet til dette stedet, til dette maleriet. Jeg tok penselen, og la den fra meg igjen. Jeg satt slik lenge. Jeg vet ikke hva som førte meg i det øyeblikket. Jeg dyppet en liten pensel i svart tusj og skrev ett eneste tegn i hjørnet av lerretet. 志. Ji. Vilje. Hensikt. Jeg skrev det lite. Jeg skrev det ikke med stolthet. Jeg skrev det bare som et tegn: at et menneske, som bærer en vilje i seg, står på dette stedet. Det var ikke et kunstnernavn. Det var ikke mitt borgerlige navn. Det var bare et navn jeg gav meg selv. Ikke et navn gitt av Tokyo. Ikke et navn gitt av Seoul. Ikke et navn gitt av en lærer eller av en familie. På stedet der hendene mine ble tomme, på stedet der jeg knelte foran Fūdo, på stedet der jeg tok imot det tørre gressets farge, var det ett eneste tegn som steg ut av mitt indre. Jeg så lenge på det. Jeg skammet meg ikke. Til slutt kunne jeg skrive mitt eget navn på et maleri jeg selv hadde malt. Men med tiden forstod jeg: det ene tegnet var ikke bare et navn. Alle maleriene jeg malte i livet mitt bar til slutt den samme viljen. Derfor var tegnet en signatur og samtidig en tittel. Navnet jeg gav meg selv ble tittelen på hele maleriet mitt. Det krevde førti år.

Jeg mistet ordene. Fra den dagen jeg risset inn navnet mitt, talte jeg stadig mindre. Ikke engang til dem som kom for å besøke meg gav jeg lenger lange svar. I brevene skrev jeg bare korte setninger. Noen ganger gikk en hel dag uten at jeg sa ett eneste ord. Min kone spurte av og til bekymret: «Er du ikke frisk?» Jeg bare smilte. Jeg var ikke syk. Det var bare det at jeg hadde stadig mindre å si. Det var underlig. Da jeg levde på fastlandet, talte jeg mye. Jeg forklarte maleriets teorier. Jeg diskuterte med kolleger hele natten. Jeg skrev om Vestens strømninger og om Østens ånd. Jeg trodde at disse ordene var tanken min. Men da jeg kom til denne øya, forstod jeg. Mange ord var ikke tanken min. De var bare ord sagt av frykt for stillheten. På denne øya var stillheten ikke skremmende. Da jeg sluttet å tale, begynte jeg å høre andre lyder. Lyden av vinden som rører ved gresset. Lyden av Jejus lille hest som tar pusten igjen. Lyden av kråken som folder vingene sammen. Lyden av havet som beveger seg langt borte. Og under alle disse lydene fantes den lave stemmen til Fūdo selv. Først da jeg ikke talte, kunne jeg til slutt høre den stemmen. En dag spurte en besøkende meg: «Mester, føler De Dem ikke ensom på denne øya?» Jeg kunne ikke svare. Jeg åpnet bare vinduet litt mer. Gjennom den sprekken kom vinden inn, rørte én gang ved kanten av den besøkendes klær, og gikk ut. Den besøkende forstod nok ikke. Men det var mitt svar. Der det ikke finnes ord, går Fūdo inn og fyller stedet. Og der Fūdo fyller stedet, vokser maleriet. Siden den gang har jeg ikke lenger rettet én eneste skjelvende linje i maleriene mine. Hvis jeg hadde vært ung, ville jeg ha visket bort den skjelvingen. Men jeg lot den bli slik den var. Det tok meg lang tid å lære: å være levende kommer før å være fullkommen. Nå svarer jeg ikke med ord. Jeg svarer med maleri.

Jeg ble Fūdo. I morges åpnet jeg vinduet til atelieret. Vinden kom inn og rørte ved kanten av klærne mine. Jeg snudde meg ikke. Jeg tok bare penselen. Da jeg først kom til denne øya, var jeg redd for alt. Jeg var redd for vinden. Jeg var redd for stormen. Jeg var redd for stillheten. Og mest av alt var jeg redd for meg selv. Jeg var redd for å bli et menneske med tomme hender. Jeg var redd for å miste navnet mitt. Jeg var redd for at menneskene skulle glemme meg. Men nå er jeg ikke lenger redd. Fordi hendene mine ble tomme, fylte Fūdo hendene mine. Fordi jeg mistet navnene mine, steg ett navn ut av mitt indre. Fordi menneskene glemte meg, husket Fūdo meg. På fastlandet malte jeg malerier. På denne øya ble jeg et maleri. Den bøyde ryggen min ligner ryggen til Jejus lille hest. Det uklare øyet mitt ligner øyet til den gamle kråken. De tørre hendene mine ligner det tørre gressets farge. Stillheten min ligner Fūdos lave stemme. I ungdommen lærte jeg å male godt. Først i alderdommen lærte jeg hva jeg måtte forlate. Maleriet mitt kom sent. Nettopp derfor kunne det til slutt bli mitt. Nå vet jeg. Livet er eksil. Men kunsten er velsignelse. En velsignelse man bare kan ta imot på eksilets sted. På fastlandet hadde jeg maleri. På denne øya hadde jeg Fūdo. Og Fūdo tok meg inn i seg. En dag kommer øyeblikket da jeg legger fra meg penselen. Den dagen skal vinden ta imot mitt siste åndedrag og gi det tilbake til markene, til havet, til det tørre gresset. Jeg sørger ikke over det. For jeg er allerede en del av dette Fūdo. For maleriet mitt er allerede blitt vinden på denne øya. Til slutt vendte jeg tilbake. Nå er jeg kommet fram. — Slutt på malerens monolog — Maleriets monolog Verkets stemme stillhet · tomrom · å bli værende